Når man leter på loftet….

Skoleminner og russetiden i 1953

Tekst og bilder: Tor J. Wisløff

Som leder av Historielaget har jeg gjennom de to siste to årene både muntlig og skriftlig oppfordret så vel våre medlemmer som alle andre til å se etter på loftet om de har fotografier eller andre former for informasjon som kan være av interesse for lagets virksomhet. Mer tilfeldigheter enn at jeg hadde lyttet til det jeg selv hadde sagt, førte til at jeg tok en tur på mitt eget loft og måtte fastslå at der var det nå samlet så meget at en opprydning måtte gjennomføres. I en krok fant jeg en stor pappeske full av bilder og filmer fra da jeg i begynnelsen av femtiårene fikk mitt første kamera. Som en inspirasjon til andre bringer jeg noen av dem, sammen med en del minner fra skoletiden i denne artikkelen.

Russetiden for over femti år siden fortjener neppe å bli betegnet som en historisk begivenhet, men den gir allikevel et tidsbilde når det gjelder tradisjoner, antrekk og måten å feire russetiden på. Og for dem som før og etter dette året tok artium, vekkes det sikkert til live en rekke erindringer – og kanskje lysten til å se etter om de har en tilsvarende eske på loftet. I så fall, Historielaget er sterkt interessert i innholdet.
Det er alltid en viss fare ved å bla gjennom gamle bilder fra tidligere tider i ens liv. Da dukker det opp en rekke minner, og man hengir seg til å gjenoppfriske dem. Og om det ikke er blitt sittende så meget av det vi lærte på skolen, så er det utrolig hva man minnes av små og store tildragelser som ikke hadde betydning for selve skolegangen, men som allikevel bidro til å krydre den. Den ene læreren etter den andre passerer i revy, og det er som om man igjen er elev og går med den konstante dårlige samvittigheten ved at man hadde ikke brukt nok tid på å lære leksene og var engstelig for å bli ”hørt”.
I den tiden vi gikk på Nordstrand folkeskole, så vi med en viss ærefrykt på elevene ved den høyere skole når de kom slentrende ned Midtåsen, og vi så frem med stor forventning til vi selv skulle komme så langt i livet at vi skulle forunnes å begynne der. Skolebygningens plassering ved at den lå høyere i terrenget markerte klasseskillet. Å være elev der betydde at man var klatret et betydelig trinn videre oppover karrierestigen. Dessuten var det ikke lærere som underviste, men lektorer.
Overgangen fra å gå i syvende klasse på folkeskolen, være de eldste og mest betydningsfulle, de som det ble sett opp til, for så å komme i første klasse på realskolen var stor. Vi var igjen glidd ned til det nederste trinnet, og ble nærmest oversett av dem som var kommet i fjerde og femte klasse, i gymnaset. Vår status kom med all ønskelig tydelighet til uttrykk ved at klasserommene for første klasse lå i gateplan, eller sett fra skoleplassen, sågar i underetasjen.
Som elever så vi på Nordstrand høyere skole som en staselig bygning med særpreg, og det er den også i dag. Den var ny i 1936, ble benyttet som tysk lasarett under krigen, og etter en omfattende renovasjon gjenåpnet som skole i 1946. To år senere begynte vårt russekull som elever.
I motsetning til dagens skoler hadde den karakter og atmosfære. Klasserommene var enkle, med store, svarte tavler, et kateter på en avsats for at læreren skulle ha bedre utsyn over elevenes aktiviteter, og utstyrt med gammeldagse pulter med klapplokk og hull for blekkhus. Klapplokkene bar preg av tidligere elevers virketrang med kniv og andre skarpe gjenstander.


Hvilken vei er det nå motoren skal rotere?

På den tiden var det selvsagt med et tydelige skille mellom lektorer og elever. Som vår klasseforstander i gymnaset, lektor Sverre Sand, en gang uttrykte det i en av sine mange moralprekener til klassen: ”Ingen skal noen gang komme og slå meg på skulderen og tiltale meg med Sverre”. Og det skjedde da så visst ikke heller. På den tiden hadde elevene den største respekt for lektorene. Men så viste de også ved hele sin fremferd å sette et skille mellom seg og elevene. De gikk alltid i dress, gjerne også med vest, og selvsagt med et slips. Ofte hadde de også en kittel når de underviste for å unngå at dressen ble tilgriset av kritt. Mange av dem kom med Ekebergbanen og skridende i hatt og frakk og med en viss høytidelig utilnærmelighet. De forventet at vi elever hilste på dem med ærbødighet når vi møtte dem på skoleveien. Når vi tiltalte dem, sa vi lektor Wesøe og lektor Belgau. Men det forhindret selvsagt ikke at de på elevmunne ble betegnet ganske annerledes. Der het eksempelvis frøken Strøm ”Strømpa”, frøken Engebretsen ”Bretsa” og lektor Endresen ”Major’n”. Men å benytte fornavn når man spurte etter en lektor, var utenkelig nettopp fordi de hadde autoritet.
Denne autoriteten kom klart frem i hele skolesystemet. Når skoleklokken ringte inn, skulle samtlige uoppholdelig begi seg til sitt klasserom og være på sine plasser når lektoren kom inn. Man skulle ha en særdeles god grunn for ikke å ha kommet i tide. Og ingen elev hadde anledning til å forlate klasserommet før det hadde ringt ut. Hadde en elev satt seg ut over spillereglene, fulgte straks straffen, enten sitte igjen en time eller å møte til ”nullte” time. En hver diskusjon var nytteløs.


Bilen prepareres før sin skjebne som russebil, Fra venstre Alf Blikstad, Arnulf Ingulstad og eieren Sven Buchholz.

Under et vikariat på noen uker i en av avgangsklassene på en av byens videregående skoler fikk jeg oppleve den omveltningen de forskjellige skolereformer i mellomtiden har ført til også på dette området. Skoleklokkene er avskaffet. Lektorene kommer til timens begynnelse til halvtomme klasserom som langsomt fylles av elever, enkeltvis eller i grupper kommer de sigende inn. Mye av timen er allerede gått før undervisningen kan begynne. Til gjengjeld forlater flere av elevene klasserommet før timen er slutt under foregivende av ett eller annet viktig ærend. Lektorenes påkledning går jeg forbi i stillhet. Siden disse forandringene bare er en del av den utviklingen som har skjedd med samfunnet for øvrig på noen årtier, avstår jeg fra ytterligere kommentarer og henviser heller til Norges plassering på de senere års PISAprøver.
Lektorenes autoritet ga dem også anledning til å fyre av bemerkninger som i dag ville ført til foreldreprotester om de ble gjengitt hjemme, men som vi fordøyde uten å se noe utilbørlig i dem. Vår norsklektor og senere professor Einar Lundeby var ved en anledning berettiget irritert over vår uoppmerksomhet i timen, og særlig over en av oss som var fullstendig fraværende, og smalt til: ”Du ser på meg som ei ku ville gjort, men mangler dens intelligente glimt i øynene!”. Karakteristikken var utvilsomt god, men ville neppe ha passert konsekvensløs i dagens skole. Heller ikke den måten Karsten Haarr i fransktimen delte klassen inn på: ”Noen av dere kan lære fransk, men vil ikke, og andre vil lære fransk, men kan ikke”. Så fikk den enkelte velge den gruppe som passet best.
Men selvsagt hadde lektorene sine gode historier som gikk igjen år etter år. Dr. philos. Per Nyquist Grøtvedt var ikke for elevene den store humoristen, men vinterstid når det var vanskelig å komme seg til skolen, glimtet han til med historien om gutten som kom for sent til timen og ble spurt av læreren hvorfor. ”Jo”, svarte gutten, ”det var så glatt at for hvert skritt frem, gled jeg to tilbake”. ”Men hvordan kom du så hit?” spurte læreren. ”Jeg snudde og gikk hjem”, svarte gutten.


Russeformannen Lise Iversen holder talen til russen 17. mai.

Skolesituasjonen gir rom for de spontane bemerkninger og svar som på et øyeblikk forandrer stemningen i klassen. Frøken Engebretsen, altså ”Bretsa”, holdt i kristendomstimen klassen i ånde ved å fordype seg i poesien i et salmevers hvor en linje lød omtrent ”Om alle trærnes blader kunne stemme i en sang”. Henført av skjønnheten ved denne tanken spurte hun klassen: ”Hvilket herlig kor ville det bli?” Umiddelbart kom det fra Hans Petter: ”Et blanda kor!”


Russeformannen blir trukket i kariol fra skoleplassen ut mot Andersendammen, slik tradisjonen var.

Alle lærere har sine spesielle sider, både sterke og svake, og elevene er i stand til å avsløre dem allerede etter få timer, og viser sjelden nåde i å utnytte dem. En gang hadde en av elevene i klassen vært overmodig og fra vinduet i vårt klasserom i tredje etasje, vi var i avgangsklassen, tillatt seg å rope ”klossmajor” til lektor Endresen som passerte på veien nedenfor. Han hadde nemlig majors grad i Hæren og i tillegg vært i England under krigen, og under en NATO-øvelse hadde han til og med troppet opp i full uniform på skolen, sannsynligvis for å vise seg frem. Slik ble det oppfattet av oss elever. Endresen kunne ut fra vinduets plassering straks fastslå fra hvilken klasse ropet kom, og hele klassen ble kalt inn i gymnastikksalen og måtte stille i en halvsirkel med ham selv i midten. Der fikk vi en meget lang preken som startet med det utilbørlige i tilropet, men utviklet seg raskt videre til en lovprisning av soldatlivet og kvinnen. Klassen tok det med fatning.
For oss og en rekke tidligere og senere kull var lektor Kristiansen i sin dobbeltfunksjon som inspektør en person nesten alle elever ved en eller annen anledning kom i kontakt med, og han nøt meget stor respekt, ikke minst på grunn av sin stoiske utilnærmelighet. Hans undervisningstimer var særdeles vel planlagt, han visste hvor langt han i hver time skulle komme i pensum, og avsluttet alltid med høytlesning mens han til stadighet fisket opp lommeuret fra klokkelommen og lukket boken nøyaktig i det øyeblikket skoleklokken ringte ut. Timen var over.
Hans upåvirkelige ro kom tydelig til uttrykk en vinter han stod og skulle henge opp et oppslag på tavlen i uværskuret. Straks ble han omgitt av en gruppe elever. En elev som befant seg lenger inne i skuret, hadde ikke sett at han stod der og kastet en sneball mot gruppen, og den traff Kristiansen midt i bakhodet. Kristiansen snudde seg, oppdaget umiddelbart hvem som hadde kastet, gikk rolig bort til ham og sa: ”Sven, du mister neste fridag”.


Karjolferden er vel overstått og formannen er kommet fra den med livet i behold.

At vi hadde respekt for lærerne, var ikke ensbetydende med at vi ikke fant på streker som ofte siktet mot den enkelte lærers egenart. Lektor Eliassen hadde den vanen at han raslet med nøkleknippet i lommen når han i timen vandret opp og ned mellom pultrekkene. Naturligvis førte det til at samtlige elever også begynte å rasle med sine nøkler. Støyen ble så kraftig at Eliassen stoppet opp, så et øyeblikk ut over klassen og rev hånden opp av bukselommen. Det ble øyeblikkelig helt stille, inntil hånden hans igjen fant veien ned i lommen til nøkleknippet, og spillet gjentok seg. Som den fredsommelige mann han var, påtalte han ikke elevenes motaksjon.
Egentlig likte vi oss på skolen, det hersket et godt miljø, og lærerne trivdes vi med. Det var ikke de samme bekvemmeligheter som i dag, men det hersket en orden og disiplin som med årene synes å ha forsvunnet. Det var ingen som syntes det var urimelig at det ikke var tillatt å spise innendørs, det var ingen matsal og det var ingen som forventet at de skulle få mat på skolen. Våre matpakker tok vi med ut på skoleplassen og fortærte der. De bød ikke på noen overraskelse, for de hadde vi smurt selv før vi gikk hjemmefra.
Alt var i det hele meget enklere, og vi aksepterte selvsagt at vi var på skolen for å lære. Vi var så visst ingen englebarn, men det var trukket klare grenser for hva vi kunne finne på, og de ble stort sett overholdt. Andersendammen var en unntagelse. Den bød hver høst på en særlig utfordring etter at isen hadde lagt seg tykk nok til at den bar en del elever som løp på linje fra den ene enden av dammen til den andre. Det oppstod en bølge av is foran dem, og den brakk i småbiter når de nærmet seg enden av dammen fordi det dannet seg en motbølge. Den som var rask, unngikk å gå gjennom isen, mens den som hadde forberedt seg dårlig til neste time eller skulle ha en skriftlig prøve, lot det bevisst stå til, og måtte utebli fra timen for å gå hjem og skifte. Det er sannsynlig at lærerne for lengst hadde gjennomskuet det knepet.


Russen samlet på skoleplassen.

Den personen på skolen de fleste elever fikk minst kontakt med, var nok rektor Abusdal. Han var sjelden å se og oppholdt seg mesteparten av tiden på sitt kontor. Men det inntrykket vi hadde av ham, var at han styrte skolen på en sindig og meget god måte.

Russetiden

Etter fem år var vi endelig blitt skolens eldste og gikk mot avslutningen av den allmenne skolegang. Men først skulle russetiden feires. Til tross for den forholdsvis rimelige og beskjedne form russetiden ble feiret på, hadde den også i vår tid sine motstandere som mente den var et uvesen. Betegnelsen ”russ” er egentlig en forkortelse for det latinske ordet despositurus, som betyr en som skal renne av seg hornene. Opprinnelig var det en betegnelse på dem som skulle opp til eksamen artium, men benyttes nå av avgangsklasser fra en rekke skoler. Men fortsatt er det rødrussen, artianerne, som preger bildet og sørger for det meste oppstyret. På vår tid var det ikke så mange horn og renne av, og kravene til begivenheten var betydelig mindre enn i dag.




17. maitoget opp Nordstrandveien.

I vårt kull var det to som hadde satset på russebiler. Forutsetningen var at de var gamle, nærmest museumsmodne. Det var ikke enkelt å få tak i dem. Noen gikk i arv fra tidligere kull, andre ble funnet ved å foreta ekspedisjoner til landdistriktene og undersøke om det skulle gjemme seg et vrak i en eller annen av bøndenes låver. Det skal være hvor våre kom fra, men Fredrik Michelsen stilte med en Willys fra 1923 og Sven Buchholz med en Buick fra 1928. Begge to hadde ofret meget tid og sikkert en god del kroner får å få dem i en slik stand at Bilsakkyndige var villig til å godkjenne dem. Svens Buick var betinget kjørbar allerede før russetiden og ble brukt til forskjellige former for transport av elevene. For å redusere driftomkostningene ble det brukt white spirit som drivstoff, motoren aksepterte det, men ikke politiet. Eksosen lå som tett tåke bak bilen og ble ansett å være trafikkfarlig.


Nordstrands russebil i russetoget ned Drammensveien.

I vår tid startet russefeiringen natten til 17. mai. Den var heller ikke lydløs, men fjernt fra dagens støynivå. Lærerne ble hentet til russefrokost i femtiden, og de visste naturligvis hva som ventet dem, og var forberedt. Deretter samlet russen seg på skoleplassen, slik bildet viser, og spesielt bemerkelsesverdig er at samtlige gikk i pent 17. maiantrekk, pikene i skjørt og jakke, og guttene i bukse og jakke med påsydde identitetstegn for skolen. Det var stil over antrekk og feiring. På skolen ble den tradisjonelle seremonien avviklet, med tale av fjorårets russeformann med overlevering av den løvpyntede karjolen, og så talen av årets russeformann som var skrevet på en dorull. Deretter ble karjolen med formannen trukket av russen ut av skoleplassen og bort mot Andersendammen, der ferden sluttet.
Russen sluttet fulltallig opp i det påfølgende barnetoget og gikk som de første etter skolens fane. Etter høytideligheten ved kirken og oppløsningen av barnetoget, dro russen til byen og var med i byens russetog som startet på Frogner skole, gikk ned Drammensveien og ble avsluttet ved at Henrik Wergeland fikk påsatt sin tradisjonelle russelue.
Så kom eksamen, og ved St. Hanstider den høytidelige avslutningen med utdeling av eksamensvitnesbyrdene. Tolv års skolegang var slutt, nå kom den store og viktige avgjørelsen: Hvilket yrke skal du velge? Vi ble spredd for alle vinder, men skoletiden har vært en så vidt grunnleggende del av vårt liv at vi fortsatt gleder oss over hver gang vi inviterer til ”klassefest” og gjenoppfrisker de mange minner.
Stolte studenter med den sorte studentluen. Fra venstre Svein Jensen, Per Kaurin, Fredrik Michelsen og Dag Mortensen. Legg merke til at bunkersen tyskerne bygget ikke er revet.



Tor J. Wisløff