Minner fra krigen

Gudrun Lie forteller

Filmen om Max Manus har skapt en stor interesse for dem som under krigen var med i Milorg og for oppdragene de med den største dristighet utførte. For mange av dem som så filmen, var det særlig overraskende at flertallet av disse kvinner og menn var ungdommer i begynnelsen av tyveårene. Da de startet sin motstandskamp, visste de lite om hvilke farer de utsatte seg for, og de hadde ingen opplæring i undergrunnsarbeid eller erfaring med hva det vil si å ta opp kampen mot den tyske krigsmaskinen.

Og hvordan skulle de ha fått den? Norge, dette lille og fredelige landet perifert plassert utenfor det europeiske sentrum, var utenkelig som mål for krigeriske handlinger. Og dette hadde da også vært strategien i landets utenrikspolitikk. Forsvaret var bygget ned under forutsetning av at regjeringen ville se eventuelle faretruende tendenser i tide og så kunne treffe de nødvendige mottiltak dersom det skulle være behov for det. Til tross for at vår handelsflåte allerede hadde vært involvert i krigshandlinger i 7 måneder, 300 sjømenn var omkommet og en rekke skip senket, så ikke regjeringen skriften på veggen, og ble fullstendig overrumplet da tyske krigsskip og fly angrep de største byene langs kysten om morgenen 9. april 1940.
Det samme gjaldt storparten av vår befolkning. Norge var ikke bare i krig, men var i løpet av kort tid også okkupert og skulle nå i de kommende år underkastes en tilværelse som ingen hadde kunnet forestille seg.
Etter hvert som årene går, blir det stadig færre i vårt land som kan berette om det som inntraff, og hvordan den fredelige hverdagen for mange skulle utvikle seg til en kamp på liv og død, der utryggheten og uvissheten for morgendagen førte til et liv i nervepirrende spenning om det var deres tur i natt til å bli hentet til forhør, fangenskap eller eksekusjon.


Fru Gudrun Lie

En av dem som opplevde krigen som ungdom, var Gudrun Lie. Hun vokste opp på Nordstrand og har hele sitt liv bodd der. Hun gikk ut av folkeskolen i 1938 og ble konfirmert i 1940 av kallskapellan og senere sogneprest Vegland. Sammen med venninner tilhørte hun en venneflokk som allerede i krigens begynnelse tok et klart standpunkt mot det nye regimet uten på det tidspunktet å ane hva det skulle føre til i de fem kommende år.
Hun forteller:
”Vår venneflokk bestod blant annet av brødrene Arne og Erik Lie, Kjell Sætren, Arne Bergan, Erik Malmo, Gunnar Hansen og Frank Hermansen. Vi var alle i alderen 16 til 20 år da krigen brøt ut. Arne Lie og jeg var den gangen spesielt gode venner, så gode at vi giftet oss i 1952. Vi hadde måttet vente så lenge for det var så vanskelig å få et sted å bo. Alle ungdommene var friluftsmennesker, ikke minst Arne, Erik og Kjell Sætren. De tilbragte tiden i skog og mark, var ivrige fiskere og kjente Østmarka ut og inn. Natten til 9. april hadde Arne Lie og Kjell Sætren tilbragt ute i skogen ved Ingierstrand og hørte om morgenen flyalarmen og ble vitne til hvordan de tyske flyene landet på Fornebu. Uten å forstå hva som skjedde, skyndte de seg hjem. De ville naturlig nok vite hva det var som foregikk.
Allerede det første krigsåret kom de med i motstandsbevegelsen og 1. desember 1942 ble Arne vervet til å delta i Milorg. I likhet med alle andre som ble med i dette arbeidet,hadde de naturligvis ingen erfaring i hva det ville si å forsøke å kjempe mot en profesjonell militærmakt som den tyske. De ble vervet av Per Røhmer som var ansatt enten ved Aker eller Nyland mek. Verksted. I 1941 ville vennene Lasse Brevik og Gunnar Hansen ta seg over til Sverige. Arne ønsket ikke å slå følge, men ble hjemme. De to fikk låne våpen av Arne, han hadde både våpen og ammunisjon. Men de ble tatt på grensen av tyskerne og ble mishandlet og torturert så lenge at de til slutt ikke klarte å holde tett og oppgav Arnes navn. Senere ble de sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland, men overlevde og kom hjem etter krigen. Men Arne ble kalt inn til forhør på Victoria Terrasse og ble slått og sparket for å bli tvunget til å angi hvor han hadde våpnene fra. Arnes far syntes dette var forferdelig og reiste ned. Han fortalte senere at Arne ble forhørt av en mann som var så full at han nesten ikke kunne gå. Så det var kanskje det som reddet Arne den gangen. Han ble nemlig sluppet fri.


Fangenes pårørende måtte sørge for at den enkelte innsatte hadde klær og toalettsaker, og med tysk grundighet var det utarbeidet ferdige skjemaer som skulle fylles ut.

Hva guttene drev med, visste vi andre naturligvis ikke, men vi skjønte jo at de hadde oppdrag som kunne være farlige. Som den kvelden i oktober 1944 da Erik Lie og Per Mikaelsen kom syklende oppover Ekebergveien og hadde ryggsekkene fulle av proviant som de hadde hentet hos Erik Malmo. De håpet at de ikke ville bli stanset og kontrollert underveis. Ved en tilfeldighet ble de stoppet av en tysk streifkontroll. Erik Lie fikk hevet seg på sykkelen mens tyskerne forfulgte ham og skjøt, men han kom seg opp Tungebråtveien, bortover Ole Moes vei, Oberst Rodes vei hvor han i en hage slengte fra seg sykkelen og løp videre til, Postdamveien og kom til slutt hjem til oss. Der ringte han på, han skalv over hele kroppen og spurte: ”Jeg har tyskerne etter meg, kan jeg få lov å komme inn?” Jeg syntes jeg måtte spørre mor først om han fikk komme inn, og hun svarte ja med en gang. Også Frank var allerede kommet til oss, og begge to ble sittende i uthuskjelleren hele natten. Vi var redde for at tyskerne skulle bruke hunder for å finne dem.


Brødrene Erik og Arne Lie på blikkenslagerverkstedet.

Men Arne ble tatt en gang til. Han var på tyttebærtur i Østmarka og ville bytte tyttebærene med noen radiodeler de trengte til sambandet med England. Dette skjedde 16. september i 1944. Han hadde syklet til Rustadsaga og satt sykkelen der, og var på vei tilbake etter turen i skogen, men stod plutselig overfor 5 tyske soldater som visiterte ham mens de vred armene hans bak på ryggen. Han fikk etterpå lov til å dra ned til Rustadsaga, men underveis slengte han sykkelen inn i skogen og løp av sted opp mot Trolldalen. Igjen dukket det opp et par tyskere med maskinpistoler, og han ble tvunget ned til Rustadsaga der han måtte gå opp på planet til en lastebil sammen med en rekke andre personer tyskerne hadde fått tak i og ble bragt til Akershus Festning. Noen ble sluppet ut samme kveld, men fire av dem, og deriblant Arne, ble stilt opp med ansiktet mot en murvegg. Han som hadde angitt dem og fått tyskerne til å gå til razzia i Østmarka for å finne Milorgs hytter, var kjent som ”Akers Skrekk”. Arne kjente ham igjen, for han hadde vært med faren sin som var installatør, og utført noen arbeider der. Nå gikk han bak dem, fra den ene til den andre og plukket ut to av dem, men ikke Arne. De ble deretter bragt til Victoria Terrasse hvor de ble forhørt og siden satt inn på Grini hvor de ble til krigens slutt.


Et av brevene som ble smuglet ut til foreldrene. Der står en nøyaktig beskrivelse når og hvor brevene kunne finnes. Legg merke til den lille skissen i øverste høyre hjørne.

Matforholdene på Grini var dårlige, men vi fikk ved tilfeldighet anledning til å hjelpe Arne. Bent Myhren som senere forpaktet Nordseter gård, arbeidet den gangen på en gård i nærheten av Grini. Han holdt på ute på jordet som grenset mot piggtrådgjerdet rundt Grini og klarte å legge mat langs gjerdet, og den kunne Arne på den andre siden plukke opp.


Det var strenge bestemmelser for de brev fangene fikk sende og motta. Teksten i brevhodet gir klare begrensninger: ”Fangen tillates å sende eller motta 1 brev eller postkort i måneden. Mottatte brev tillates å omfatte ikke mer enn 2 sider à 20 linjer og må være oversiktlige og godt lesbare. Pengesendinger er bare tillatt over postanvisning som kun er fylt ut med for- og etternavn, fødselsdato og fangenummer, men ingen meldinger. Penger, fotografier eller bilder i brevene er forbudt. Mottakelse nektes av postsendinger som ikke tilfredsstiller kravene. Uoversiktlige, dårlig lesbare brev blir tilintetgjort. Pakker med mat eller nytelsesmidler (tobakk etc) er forbudt."

Også Erik Lie og Erik Malmo ble arrestert. De hadde vært ute og tatt i mot et slipp og kom hjem 5. januar 1945 for å få vasket og stelt seg for så å ville reise av sted igjen, men før de kom så langt, ble de arrestert og bragt til Akershus Festning. De fikk ligge ved siden av hverandre, og hviskende ble de enige om hva de skulle fortelle under forhøret dagen etter. De som foretok det, skal ha undret seg over hvor likt de to forklarte seg. Etter forhøret ble de også kjørt til Grini hvor Erik traff broren Arne. De arbeidet begge på blikkenslagerverkstedet som også ble benyttet til gullsmedverksted, og der laget Arne en ring til meg som han fikk smuglet ut.


Freden er kommet! En del av fangene klare for avreise fra Grini.

I februar 1945 fikk jeg brev fra Arne. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan det ble smuglet ut, men vi hadde fått beskjed om at vi kunne sende meldinger gjennom fyrbøteren ved Ullevål sykehus. Ikke kjente vi ham, og vi vet heller ikke hva han het. Men det skal også ha vært en person som gikk ut og inn på Grini. Han hadde en sko med en hul hæl som han kunne ta av og sette på igjen. I denne hælen kom noen av brevene ut og inn av fengselet. De var skrevet på tynt, billig toalettpapir. En annen gang fikk i et brev vite at jeg skulle ta Holmenkollbanen til Besserud stasjon og være der klokken halv fire en nærmere angitt dag. I brevet var det laget en liten skisse som viste hvor jeg i snekanten ville finne en fyrstikkeske og inne i den ville det være et brev til meg. For noen fanger ble nemlig tatt ut til å jobbe utendørs, og en av dem ville plassere fyrstikkesken. Jeg hadde regnet med å treffe Arne og tatt med meg en stor matpakke, men Arne kom ikke, han var allikevel ikke tatt ut. Jeg ga matpakken til en annen fange og fant fyrstikkesken.
Det var også en ung dame der som trillet frem og tilbake med en barnevogn som det lå en liten baby i. Vi turde selvsagt ikke å snakke til hverandre, for det kunne jo være en angiver. Man kunne den gangen ikke være forsiktig nok. Men til slutt fortalte hun meg allikevel at hun var kommet dit for å vise mannen sin babyen som han ennå ikke hadde sett, men han var heller ikke kommet med denne gangen.


En Milorgtropp klar til innsats etter 8. mai 1945.

Men så kom omsider freden! Vi så at Fadum heiste flagget 7. mai, og da visste vi at tyskerne hadde kapitulert. Arne kom med en av de første bussene til Universitetsplassen, men det gikk hverken trikker eller busser, så Arne bestemte seg for å gå hjem til fots. Jeg syklet ned til Arnes mor i Tallbergveien og lurte på om jeg skulle sykle bortover Ekebergveien for å møte ham, men da kom det plutselig en jeep med Kari Engen og Arne. Han kom i fangedrakt. For et gjensyn! Men han var full av loppestikk. Senere kom også Erik, og han så ikke så tynn ut som Arne, men det skyldtes at han hadde beriberi. Noen dager senere, den 13. mai, dro vi til byen for å være til stede da Kronprinsen kom kjørende opp til Slottet. På Nidarhjørnet stod det en plakat på inngangen til en forretning ”Stengt på grunn av glede”. Og glede var det!” Dette var minnene til Gudrun Lie. Hun er i mellomtiden 85 år og lever fortsatt på Nordstrand, i Rosendalsveien, der hun og Arne flyttet inn 1980 i det huset de selv hadde bygget.


Arne Lies diplom for deltakelsen i Milorg, undertegnet av kronprins Olav.

Det er nå 70 år siden tyskerne okkuperte Norge. De aller fleste av dem som var villige til å satse sitt liv i kampen for å gjenvinne friheten, er i mellomtiden gått bort. Men vi som var for unge den gangen til å være med, og de senere generasjoner, kan være takknemlige for den innsatsen disse mange unge kvinner og menn ytet.

Tor J. Wisløff