Mine barneår på Bekkelagshøgda

Av Berit Marianne Gabrielsen

Berit Marianne Gabrielsen ble født i Majorstuveien 31 i Kristiania 24 januar 1923, men flyttet høsten samme år til Hans Henrik Rodes vei på Bekkelagshøgda. To år etter flyttet hun til ”Skoghuset” i Holtveien der hun bodde til 1935. Så gikk flyttelasset til Granveien, så til Marienlundveien 10, deretter til Øvre Ljanskollen, Leveld i Hallingdal for så å lande i Sandefjord der hun nå bor. Hun har en omfattende utdannelse som startet med Bekkelaget folkeskole, Nordstrand middelskole, Oslo Handelsgymnasium, cand mag i engelsk og norsk , kurs for oversettere i England og Norge og studieopphold og stipendreiser i England, Frankrike og USA. Hennes yrkeskarriere er også imponerende. Hun var ansatt i Gyldendal norsk forlag, bestyrer av Det engelske sekretariat i Folkeuniversitetet, adjunkt ved Sandefjord gymnas, underviste i engelsk og litteratur, holdt en rekke foredrag, oversatte 90 mest skjønnlitterære bøker, utarbeidet 19 brevkurs og har selv skrevet bl. a. noveller for aviser og blader.

Fra skogstrekning til villabebyggelse Det var skog på alle kanter, og huset vi flyttet inn i høsten 1925, het da også ”Skoghuset”, med adresse Holtveien 28. Om våren lå hvitveisen som et teppe over skogbunnen, og et fotografi fra 9. mai 1926 viser en søndagskledd liten pike, med hvite strømper, kåpe og alpelue, og med en diger hvitveisbukett i hånden. Skoghuset, ennå uten gjerde og portstolper, danner bakgrunn, og Holtveien er en enkel, steinete grusvei.


Den første vinteren på "Skoghuset" – 21. februar 1926.

Da vi kom til Holtveien, hadde vi allerede bodd på Bekkelagshøiden (som det het den gangen) i 2 år. Jeg ble født i Majorstuveien i Kristiania, og derfra flyttet vi høsten 1923 til en hvitmalt tomannsbolig, ”Troldheim”, i Hans Henrik Rodes vei (senere Oberst Rodes vei).
I Hans Henrik Rodes vei fantes det lekekamerater. I nabohuset bodde to brødre som het Leif og Magnus, og på samme vei bodde også noen eldre barn, bl.a. Solveig, Karen og Reidun, som tydeligvis syntes det var moro å skyve en liten pike på hennes nyerhvervede sparkstøtting i mars 1925. Vi er alle fire kledd i kåper, tydeligvis et vanlig plagg for barn den gangen.
Men ”Troldheim” hadde hverken bad eller vannklosett, det var kanskje noe av grunnen til at mine foreldre valgte å flytte til Holtveien. Nærmere Ekebergbanen kom de jo også. Vår strekning av Holtveien strakte seg fra Torsborgveien og bort til Sørlibakken. Jeg husker ikke om bakken het det den gangen, Sørli stasjon kom jo ikke før mange år senere. Men det var i hvert fall en bakke der, som førte fra Holtveien og ned til Parliusveien.
Bortenfor denne bakken var Nordstrand, de som bodde der, gikk på Nordstrand skole.


Holtveien 9. mai 1926 – "Skoghuset" i bakgrunnen.

Det var landlig på Holtveien da vi kom dit. På nabotomten rant det en liten bekk, der vokste det også linnea, en blomst man sjelden støter på i dag. Vi hadde både slipestein og sagkrakk. Renovasjon var det neppe, i hvert fall hadde vi ingen søppelkasse, og jeg kan huske at vi hadde en søppelhaug bak huset, der vi tømte allslags avfall, også aske. Jeg går ut fra at alt dette ble gravet ned ganske ofte. På forsiden av huset hadde vi en septiktank, med tett lokk på. Den ble tømt med visse mellomrom, og da rømte vi på grunn av lukten. Sandkasse trengte vi ikke, vi hadde jo en sandhaug som gjorde samme nytte, der var det fint å bygge hus og slott og lage veier. Og naturligvis hadde vi kjøkkenhave, favorittgrønnsaken var sukkererter. Posten hentet vi de første årene nesten helt borte ved Holtet, på den andre siden av trikkelinjen. Om vinteren hendte det at min far måtte vasse i snø til knes når han skulle ta seg frem til Holtet stasjon for å ta banen inn til byen. Snøplogen, som naturligvis ble trukket av hester, hadde ikke rukket å rydde veien så tidlig om morgenen.
Den gangen gikk ikke Holtveien lenger enn til Torsborgveien, derfra førte bare en sti frem til Holtet. Det ble ikke ordentlig vei på denne strekningen før sommeren 1935.
Vi fikk i flere år melk fra Lambertseter gård, senere fra Mortensrud. Melken ble kjørt ut med hest og vogn. Vognen var av metall, det var vel for at spannene skulle holde seg kalde. Det var et lite rekkverk oppå vognen, greit å holde seg fast i når en av og til fikk lov til å sitte på et stykke.
Det var naturligvis ganske ensomt å vokse opp på en veistrekning hvor det den første tiden ikke bodde andre barn. På den annen side var det spennende å oppleve at det ene huset etter det andre dukket opp, og var en heldig, flyttet det også barn inn i huset. Var en riktig modig, kunne det være fristende å leke på nybygget, balansere på planker og bjelker, og etter hvert som det kom flere barn, bygget vi, eller helst guttene, barhytter.


Hvitveis var det nok av – 9. mai 1926.

Det var mye granskog som måtte hugges før de kunne begynne å bygge. Og så var det sprengingen, da, den kunne være både nifs og farlig. Men så lenge mennene satt der med stangen nede i borehullet og dreide og dreide på den, kunne jeg trygt stå og se på. Det var først da de ropte ”varskoher” at jeg tok bena fatt. Like spennende som byggeplassene var kanskje møtet med bygningsarbeiderne, som hadde kaffe på flaske og Vikingmelk på boks. Jeg kommer aldri til å glemme den gangen en av dem sendte meg av gårde til ”bua” der Raschs vei krysser Ekebergveien, faktisk et stykke ovenfor selve Holtet. Senere har jeg lurt på hvorfor jeg skulle gå helt opp dit og ikke til frukt- og tobakksbutikken som lå ved foten av Raschen. Det var nærmeste godtebutikk, som jeg kjente. Men det var ikke avstanden som skremte meg, jeg var jo vant til å gå opp og ned til barnehaven på Nedre Bekkelaget. Nei, det var selve ærendet. Jeg skulle kjøpe en eske med ”karva blad”, noe jeg aldri hadde hørt om, langt mindre sett. Jeg kan huske hvordan jeg hele veien gikk og sa ”karva blad” inni meg, av redsel for at jeg skulle glemme det jeg var sendt ut for å kjøpe. Men jeg greide å gjennomføre ærendet mitt, og gjett om jeg var stolt!
Det hendte at vi drog på landtur til den siste tomten før Sørlibakken, og av og til hendte det at vi gikk enda lenger bort, for å se på endene til Magnus Andersen. Han hadde et digert hus i en diger have, som grenset til både Holtveien og Pareliusveien. I denne haven hadde han en andedam, som vi syntes var spennende. Men enda mer spennende var det at han hadde seilt over Atlanteren i et vikingskip. Jeg visste naturligvis ikke hva et vikingskip var den gangen, men vi kunne beundre det synlige beviset på bragden i toppen av flaggstangen, et vikingskip i smijern. I voksen alder har jeg funnet ut at han i 1893 førte ”Viking”, en kopi av Gokstadskipet, med 12 mann, over til Chicagoutstillingen. Han var fra Larvik, var i en periode sjøfartsdirektør og grunnla Norsk Sjøfartstidende.
I den andre enden, litt i utkanten av min veistrekning, bodde en annen litt spesiell familie, familien Enevold Thømt. Også de hadde et digert hus i en diger have som strakte seg fra den ennå ikke utbygde Holtveien og ned til Pareliusveien. Den jeg først stiftet bekjentskap med, var Gullen, som egentlig het Gunhild, og som enda hun var mye eldre enn meg kom og lekte med en nytilflyttet liten pike på 3 år. Hennes eldre søster var spille-lærerinne, og det var hos henne jeg senere fikk min mer eller mindre obligatoriske pianoundervisning.


”Skoghuset” september 1927.

Det knytter seg mange minner til det store grå huset til familien Thømt. Det var der vi kjøpte vinterepler og honning, og det hendte at fru Thømt åpnet kjellerlemmen og lot oss få bli med ned i den duftende kjelleren. Det var herr Thømt som stelte med biene, og jeg kan huske ham i noe spøkelsesaktig hvitt trukket ned over hodet. Men han hadde ikke bare bikuber i haven sin, han hadde også atelier, og jeg fikk senere vite at det var han som hadde utsmykket Bekkelagskirken. Han var dessuten lærer på Kunstoghåndverkskolen, og hadde utsmykket flere kirker enn vår.


Solveig, Karen, Reidun og Berit på Hans Henrik Rodes vei en søndag i mars 1925.

Holtet var den gang som i dag sentrum. Der var det etter hvert to banker, Oslo Sparebank i samme gård som postkontoret, og Aker Sparebank i samme gård som apoteket. Bokhandelen til frøken Degerud Larsen holdt til å begynne med til i et lite rødt hus i haven for enden av Aker Sparebanks gård, men da bankbygningen ble utvidet, ble bokhandelen en del av den. På skrå overfor den gule folkeskolebygningen lå kolonialbutikken til Schlytter og Bjarne, der vi handlet i alle år. I samme hus var det manufakturbutikk, som senere flyttet inn i det store, brune nybygget ved siden av, der fru Kristiansen, datter av kullhandler Lie og søster til den senere så kjente Håkon Lie, åpnet glassmagasin. Den tredje butikken var en frukt- og tobakksbutikk, som straks ble døpt ”den nye frukten”, i motsetning til den ved foten av Raschsen, som automatisk ble ”den gamle frukten”. I samme bygning som den gamle var det også isenkram og fargehandel.
Den i dag så berømte Jakobs var den gangen en vanlig kolonialbutikk, kjøpmann Jakobsen, som også hadde bakerbutikk i samme bygg. Det hendte vi fikk is fra den i bursda’selskap. Nedenfor Holtet stasjon, på Kongsveien, lå nok en kolonialbutikk, Tonvald, og mellom Tonvald og Holtet sentrum kom det etter hvert en delikatessebutikk. Så alt vi trengte til daglig, fantes på Holtet.
Likevel kom det i min barndom omreisende kramkarer på døren. Det var alltid spennende når de kom inn på kjøkkenet og åpnet den innholdsrike kofferten, som luktet spesielt av såpe. Av innholdet husker jeg helst strikk og bendelbånd i metervis, og alle slags knapper, hekter og trykknapper. En og annen tigger kunne også ringe på døren, de ville helst ha penger, og var mindre interessert i matpakker. Selv om vi bodde langt fra byen, hendte det at en gatesanger forvillet seg ut til oss.
Det fantes også andre fargerike innslag på Holtet i min barndom. På Ekebergveien, nedenfor kirken, lå det et lite grått hus. Der bodde Katte-Laura, som skulle være datter av Anne Brannfjell, en kjent klok kone før min tid. Som tilnavnet sier, var Laura glad i katter, og det ble sagt at hun hadde et hull i døren sin, dekket av sekkestrie, slik at kattene fritt kunne gå ut og inn.

Bjørg, Kari, Berit og Eldre har ”kaffe”-selskap foran ”Skoghuset” tirsdag 7. juni 1927.

Det tok noen år før det kom flere barn på vår strekning av Holtveien. Bilder tatt tirsdag 7. juni 1927 viser ”kaffe”-selskap foran ”Skoghuset”, det er Bjørg, Kari og Eldre fra Pareliusveien som er på besøk. Det hendte også at jeg fikk lov til å spille plater for lekekameratene. Vi hadde en mahognigrammofon, et tungt stuemøbel som hadde sin faste plass på et bord i stuen. Det var naturligvis en av de voksne som bar den ut på trappen. Jeg kan ikke huske at det fantes barneplater den gangen, og den eneste av våre plater jeg husker er ”Pige, fortæl mig et Æventyr.” I løpet av sommeren 1927 har ”Skoghuset” fått portstolper, men ennå ingen port. Høsten 1927 begynte jeg i frøken Bondes barnehave på Nedre Bekkelaget, så det var nok fremdeles smått med barn på Holtveien. Men i 1928 ble det bygget et brunt tømmerhus med spisst tak på nabotomten. Et bilde fra juli 1928 viser at Bitten er flyttet inn der, og selv om hun var et par år yngre enn meg, er det tydelig at vi lekte sammen.
I løpet av vinteren og våren 1929 kommer det så flere barn, noe som tyder på at det er blitt fart i husbyggingen. I februar hadde jeg fått en kjæreste nesten helt borte ved Sørlibakken.
På et bilde fra 25. februar 1929 er Einar kavaler og hjelper meg på med skibindingene. Det ser ut til at han har skikkelige fettlærstøvler og kalosjebindinger, mens jeg har bare snøsokker og en stropp over tærne. Det hendte at Einar og jeg lekte mann og kone, og best husker jeg sølekaker, pyntet med sagflis, de skulle forestille sjokoladekaker med kokos på. Nå dukker det også opp en annen kavaler. På et bilde fra mars 1929 skyver Knut min 5 år yngre søster i en hvit sluffe med skinnfeld over.
Bilder fra mars 1929 viser også at Forden med sveiv foran er byttet ut med en Fiat. Familien vi leiet hos, hadde en åpen bil med kalesje, og med svigermorsete bak. Jeg var veldig lettet da Forden vår ble byttet ut. Der jeg satt foran og så min far sveive bilen i gang, var jeg alltid redd for at han ikke skulle nå å få satt seg før bilen begynte å gå. Dessuten hadde Forden problemer med Bekkelagsbakkene, så vi måtte kjøre om Gamlebyen om vi hadde vært på Ulvøya og badet om søndagene.
Innen jeg begynte på skolen høsten 1929, hadde de første to jevnaldrende vennindene, Herborg og Elsa, flyttet inn i huset rett overfor oss. De kom nordfra, var blitt foreldreløse, og ble tatt hånd om av besteforeldrene pluss to onkler og en tante. Den yngste onkelen var den første russen jeg så, og merkelig nok husker jeg ikke russeluen, men de røde sokkene, jeg hadde aldri sett en gutt med røde sokker før. Men den mest spennende i denne familien var bestefaren, som var klokker i Vår Frelsers kirke, og virkelig berømt ble han for oss da han helte vann over hodene på de to prinsessene. Det er mulig at han også var med da prinsen ble døpt, men da hadde jeg flyttet fra Holtveien.
Miljøet på vår veistrekning må ha vært ganske inkluderende, et bilde fra en 6 års-dag 27. august 1930 viser at alle som bodde der, var invitert. På bildet står vi oppstilt etter alderen, eller kanskje etter høyden, noe som var populært den gangen. Tre av guttene har matrosdress, tre har kortbukse og skjorte, to av dem med slips. Pikene er i fine kjoler og har hvite strømper, rullet ned til nedenfor kneet. Også de som bodde øverst i Torsborgveien, ble regnet med til vår del av Holtveien. Og alle lekte med alle, her var det ikke noe skille på grunn av kjønn eller alder. Vi var for øvrig ganske jevnaldrende, med ca. et par års differanse oppover eller nedover. En av mine lekekamerater hadde en bestefar som var skomaker. Besteforeldrene bodde i annen etasje, og bestefaren hadde verksted på loftet. Jeg var så heldig å få bli med opp dit av og til. Han sydde bl.a. fettlærstøvler, og jeg glemmer aldri den gode lukten av lær og bekatråd. Men det er også andre voksne jeg husker. På skrå overfor oss bodde en presteenke med en ugift datter. Hun hadde en elghund og var nokså ubestemmelig av alder. Vi kalte henne ganske enkelt Mina prest, og det ble av en eller annen grunn populært å ringe på hos henne for å gi henne markblomster. Som takk fikk vi en stripe Freia kokesjokolade. Telefon var ikke vanlig i slutten av 20-årene eller begynnelsen av 30-årene, ikke var det noen telefonkiosk der vi bodde heller. Så det hendte at folk kom og lånte telefonen hos oss når det var noe viktig, som når noen var syke. Holtveien var et godt sted å vokse opp. Jeg har følelsen av at ”alle lekte med alle”.


Einar er kavaler og hjelper Berit på med skibindingene.

Vi hadde nok av plass å boltre oss på, og selv etter at nesten alle tomtene var bebygget, hadde vi fremdeles ”løkka”, der vi akte om vinteren. Enda mer populært enn kjelke var gamle oljelerret, slike som hadde vært brukt under lakenet i barnesenger. Hvis vi gikk litt lenger enn til ”løkka”, hadde vi et fint jorde mellom Pareliusveien og Solveien, der kunne vi både ake og hoppe på ski. På Holtveien hadde vi også et friområde med fine furutrær, som var idelle å klatre i. Der vokste det også tyttebær. De siste husene som ble bygget før vi flyttet i 1935, var funkishus, og de fleste husene på ”min” strekning av Holtveien var tomannsboliger.


Knut skyver sluffen med lillesøster oppi.

Å slå ball var en aktivitet som samlet både gutter og jenter, og det foregikk ute på veien. Biler fantes jo omtrent ikke, 2-3 kanskje. Ballspill på vegg var en typisk jenteaktivitet, det var også bare jenter som hoppet paradis eller hoppet tau. Om vinteren bygget vi snøhuler i grøftekanten, og det hendte at vi tente stearinlys inni. Vi moret oss også med bare å base i snøen, eller vi laget engler. Jeg var så heldig å være venninde med Aidil, som hadde eldre brødre. Så jeg fikk ake med slådd, noe som langt overgikk det å ake på vanlig kjelke. Guttene bygget seg slådd av appelsinkasser og satte gamle skøyter under. Aidil og jeg fikk sitte på annenhver gang, og det gikk med lynende fart nedover Torsborgbakken, over Pareliusveien og langt nedover Solveien.
Vi fant naturligvis på rampestreker også. Det hendte at vi la ut narrepakker i veien, og så lå vi i grøften og trakk i hyssingen når en forbipasserende bøyde seg ned for å ta opp pakken. Det hendte også at vi festet en tråd til vinduskarmen hos folk vi ikke likte så godt, det var helst noen gamle frøkner som ble utsatt for det. Når vi gned tråden med harpiks, kom det en uhyggelig lyd, og vi følte at vi hadde vunnet når de åpnet ytterdøren for å se hvor spetakkelet kom fra.


Fødselsdagsselskap hos Knut 27. august 1930.

Noe som var veldig populært, var å plukke blåveis i Byskogen, skogen ovenfor Sjømannskolen. Men dit fikk vi ikke lov til å gå uten voksent følge, for der kunne vi møte ”farlige menner”.
Nordstrand Bad var et stort pluss for oss som sognet til det, og som fikk penger til å gå på et betalingsbad. Det kostet10 øre for barn. Vi badet der både før og etter skoleferien, og naturligvis i den delen av ferien vi ikke var bortreist. Det var atskilte dame- og herrebad, det var badehus der vi kunne kle av og på oss, det var tau mellom grunna og mellomdypet, og det var badekone, så det var trygt for barn å gå dit alene. Det var også en liten strand der, for de aller minste. Når vi hadde fått tak på svømmingen og våget oss ut på dypet, hadde vi flåten som mål. Og de som var så heldige å få gå på svømmekurs, lærte etter hvert både å crawle og stupe. Før vi ble store nok til å gå dit alene, hendte det nok at mødre tok med seg flere barn enn sine egne. Et bilde fra søndag 15. juni 1930 viser min mor i sort badedrakt og stramt ettersittende badehette, og på et annet bilde av samme dato dag står mine to venninder, Sidsel og Kari og jeg i bomullsbadedrakter med hvit overdel og sort nederdel, nederdelen var kantet med sorte og hvite ruter. Vi syntes tydeligvis ikke det gjorde noe å gå alle bakkene helt ned til sjøen, selv om hjemveien kunne være tung. Det gikk en snarvei over en ubebygget tomt mellom Furubråtveien og Solveien, og midt i den snarveien hadde vi en hvileplass. Før vi gikk fra Nordstrand Bad, fylte vi de tomme saftflaskene med vann, som vi drakk på hvileplassen, og det gjorde den bratte snarveien lettere.


Sidsel, Berit og Kari på Nordstrand Bad søndag 15. juni 1930.

Men det er ikke bare badedraktene som virker gammelmodige på bilder fra gamle dager, barn ble tydeligvis ofte kledd som små voksne. Et bilde fra 17. mai 1929 viser undertegnede i kåpe og bøttehatt, og naturligvis hvite strømper og lakksko. Da var jeg 6 år.


17. mai 1929.

På et annet bilde står min søster og jeg klare til avreise til et pensjonat på Hedmarken. Antrekket er langermet kjole og hatt, for mitt vedkommende fremdeles bøttehattt, plus hvite strømper og lakksko. Det er sommer – juni 1931, jeg er 8 år, min søster tre. Bak oss står kurvkofferten pluss en vanlig, stor koffert. Det er tydelig at vi skal være lenge bort. Jeg begynte i første klasse på Bekkelaget skole høsten 1929. Til klasseforstander fikk jeg Kaspara Jørgensen, som var datter av lærer P.L. Jørgensen, som hadde vært lærer på skolen allerede da den het Bernhus. Han var den gangen samtidig lærer på Hauketo, og var dessuten klokker. I tillegg var han i flere år lærernes representant i skolestyret.
Frøken Jørgensen hadde en spesiell måte å belønne elevene på. I en liten notisbok fikk vi stemplet inn premiemerker, og når vi hadde mange nok, fikk vi en premie. På avslutningen før sommerferien hadde vi en skikkelig eksamen. Da satt foreldrene, sannsynligvis bare mødre, nederst i klassen og hørte på. Vi måtte opp på tavlen, der vi bl.a. måtte regne, og så måtte vi deklamere vers utenat. Det var søsteren Anna vi hadde i håndarbeid, og vi ”lærte” å strikke med noe trevlete bomullsgarn, og med svette fingre var pinnene nesten ikke til å rikke. Hvert år ble våre prestasjoner utstilt, slik at alle kunne se hvem som hadde håndlag og hvem som ikke hadde det. Vi hadde frøken Jørgensen til klasseforstander til utpå vinteren i 4de klasse. Da brakk hun lårhalsen, fikk blodpropp og døde. Resten av året fikk vi frøken Andersgård som vikar, og fra og med femte klasse frøken Winsvold, som senere ble fru Djuve. På folkeskolen den gangen var det vanlig med sangleker, i hvert fall de første årene. Den jeg husker best, er:
”Det suser og bruser i alle land for alle vil ha Berit til kokke på Grand. Men nei, sier Berit, det går ikke an for jeg må være hjemme hos’n Øystein littegrand.”
Det var tre vers, det andre husker jeg ikke, men det tredje lød slik:
”Du, Berit, du, Berit, du er ikke grei. Til alle dine friere så sier du nei, Men kommer det en som du gjerne vil ha, Så sier du ja, det er den jeg vil ha.”
Her danset vi alene det første verset – sidelengs foran de andre. De to siste versene hoppet vi sidelengs sammen.
Det var også andre leker som var populære, som ”Lang, lang rekke” og ”Vi går rett på samma hvem vi støter på”.
En friminuttsaktivitet om vinteren var å lage sklier. Vi holdt oss fast i det lave rekkverket som skilte gresset fra selve skolegården, og skled opp og ned til isen ble speilblank. Da var det om å gjøre å komme fort ut, før sklien ble opptatt.


Før avreisen til pensjonatet på Hedmarken sommeren 1931.

Jeg ble småspeider på Nordstrand i 1932, men flyttet senere over til Bekkelaget I og ble opptatt som storspeider 2. mars 1935.
Så vidt jeg husker ble Nordstrand kino på Holtet innviet i 1935. Før den tid drog vi til byen, og da vi ble gamle nok, uten voksent følge. Lenge drog jeg hver lørdag sammen med sønnen til en venninde av min mor inn med Ekebergbanen til Bulla for å se cowboyfilmer. Da var det spesielt Tom Mix som var populær. Senere ble det Shirley Temple og Diana Durbin, men da sammen med venninder. Etter at vi fikk kino på Holtet, ble det voksenfilmer, jeg tror det var 12 års aldersgrense for vanlige filmer, og at billetten kostet 50 øre for barn. Da var det Ingrid Bergman som var mitt store ideal. (henne var jeg så heldig å treffe i England en gang i 1970-årene). Gösta Ekman var også blant favorittene.
Senhøstes 1935 flyttet vi fra Holtveien. Da var jeg snart tenåring, eller backfish, som det het den gangen, og neste høst skulle jeg begynne på middelskolen på Nordstrand. Vi kom i mange år til å bo i Marienlundveien, selv bodde jeg der helt frem til sommeren 1950. Etter at vi flyttet fra Holtveien, beholdt jeg lenge vennindene derfra, men det kom andre til, fra middelskolen og fra speideren, og senere fra Handelsgym inne i byen. Men de grunnleggende årene, selve barndommen, den hadde jeg på Holtveien, det var der jeg vokste opp.

Frøken Bondes barnehave 1927 – 1929

Ja, det het barnehave den gangen, og førskolelæreren, eller barnehavelærerinnen, ble kalt Frøken, enda hun hadde ordentlig utdannelse. Riktignok fantes det ingen utdannelse for barnehagelærerinner i Norge den gangen, det fikk vi ikke før i 1935. Men det var først etter 1945 at utdannelsen tok fart. Frøken Bonde hadde fått sin utdannelse i København, og så vidt jeg vet, var det den tyske pedagogen Friedrich Fröbel som preget denne utdannelsen. Han mente bl.a. at sang, dans, hagearbeid og lek var viktige ledd i et barns oppvekst, og navnet Kindergarten – barnehage – vitner da også om at det skal være et sted der barn kan vokse og utvikle seg.
Barnehagen i min barndom var derfor så langt fra et oppbevaringssted, den var bare til for vår skyld. Mødrene var hjemmeværende, og flere av dem hadde hushjelp. Vi ble sendt i barnehage fordi våre foreldre mente at vi hadde godt av det. Noen av barna var, i likhet med meg, enebarn, jeg manglet dessuten jevnaldrende lekekamerater på Holtveien der jeg bodde. Vi var i barnehagen fra 10 – 14. Selv ble jeg og noen andre møtt på Solveien kl. 9.30, og ble fulgt opp dit da dagen var slutt. Det hendte også at en av mammaene kom helt ned og hentet oss.
Da vi kom til Holtveien høsten 1925, var Skoghuset i nr. 28 det eneste huset mellom Torsborgveien og Sørlibakken. Derfor var det heller ingen andre barn på den veistrekningen, det var det nok ikke høsten 1927 heller, derfor ble jeg ble sendt i barnehage på Nedre Bekkelaget, der frøken Bondes barnehave holdt til i Frøkens hjem, Villa Sandbo i Dalheimveien.


Frøken (Julie) Bonde omgitt av Marit og Berit, 14. juni 1928.

Selv om vår barnehage ikke var så mye tilrettelagt for barn som dagens barnehager, hadde vi i hvert fall lave røde bord med stoler til. Vi hadde leker som Frøken hadde arvet etter sine nieser og nevøer, og vi gjorde mye av det samme som mine egne barn gjorde i sin barnehage tredve – førti år senere. Vi tegnet og sydde på papp og laget streker og skrev bokstaver, og vi laget mosaikk med bitte små fargerike klosser. Det hendte også at vi fikk lov til å lage dukkemat, spesielt husker jeg bitte små kjøttkaker, og rosenkål som liksom skulle være hodekål. Vi hadde brun rypesekk, en mindre utgave av sekkene pappaer brukte, navnet tyder på at de ble brukt på jakt. Det var vel ikke mange mødre som brukte ryggsekk den gangen. I sekken hadde vi matdåse og en flaske melk. Om vinteren hengte Frøken rypesekkene opp på kransen øverst på ovnen, så melken skulle få en lunk. Vi sang og ble lest for. Spesielt husker jeg bøkene til Elsa Beskow, om Putte i blåbærskogen og tante Grønn og tante Brun og tante Violett og onkel Blå og Petter og Lotte. Vi sang også sanger som var litt religiøse, som ”Jeg vet en deilig have” og ”Kjære Gud jeg har det godt”. Men den sangen jeg husker aller best, handlet om noen barn som skulle ut og fare i en balje til et sted som het Kattegat.
Huset til Frøken lå i en hage der det vokste mange blomster, og der begravet vi døde fugler og satte kors på graven. Nederst i hagen var det utedo, et spennende sted for oss som hadde vannklosett hjemme, og det hadde nok de fleste. Men om vinteren når det var kaldt, fikk vi lov til å tisse inne. Frøken hadde potte under sengen, og soveværelset hennes ble bare kalt for ”tisseværelset”. Frøken Bondes barnehave lå like ved Paddehavet, og når våren kom, gikk vi tur langs stranden. Det var sunt å puste inn sjøluft, mente Frøken. Det hendte også at vi drog på utflukt før sommerferien. Jeg kan huske at vi rodde til Ulvøen, som øya het den gangen, det kan ha vært før det ble bro dit. Den ble bygget i 1928. Ut mot Paddehavet lå det en liten strand, der gikk vi i land. Det var naturligvis ingen av barna som kunne svømme, kanskje kunne ikke Frøken det heller. Mange synes vel det måtte være langt å gå fra Holtveien og helt ned til sjøen, men det var det ingen som tenkte på den gangen. Det var bratt, ikke minst oppover, og kanskje var den tung, den høye broen over togskinnene. Men også turen nedover Bekkelagsskråningen kunne by på utfordringer, særlig om vinteren. Da kunne det være blank holke, så vi måtte sette oss ned og ake på rypesekkene. Og hvis det var Frøken som hentet oss, var det naturligvis ekstra gøy å se henne sette seg på baken og skli nedover. Hun hadde alltid kåpe, og naturligvis skjørt, ingen ”frøkner” gikk med langbukser den gangen. Hun hadde alltid en luehatt litt på skrå, og en gang falt den av da vi skled nedover. Da var det spennende om vi greide å fange den før den trillet utfor skrenten.
Frøken Bondes barnehave opplevde også å komme i avisen. Da Kronprins Olav giftet seg med Prinsesse Märtha 21. mars 1929, ble det holdt pengeinnsamling i Aftenposten, og under overskriften Hovedstadens gave til kronprinsparet kan vi lese: ”Til Kronprins Olav og prinsesse Märtha med mange gode ønsker fra oss på barnehaven: Erik, Marit, Berit, Molle, Arne, Margaret, Edvard, Knut, Jan og Frøken 10”. Jeg husker ikke alle navnene på dem som gikk i barnehagen samtidig med meg, for det foregikk naturligvis en viss utskiftning i løpet av de to årene. Vi måtte ha fylt 4 for å begynne, og var 6 da vi sluttet. Da begynte vi på skolen. Men jeg har et bilde, der det står skrevet på baksiden: ”Frøken Bondes Barnehave 1928-29”.


Avslutningsfest hos frøken Bonde 15. juni 1929.

Og under står følgende navn: Marit Nilsen, Erik Reintz, Knut Molstad, Margaret Ann Rasmussen, Knut Rasmussen, Berit G., Arne Rasmussen, Anders Hveem, Jan Ørner, Molle Eriksen, Knut Kolby, Kari Reintz, Turid Nilsen, Marie Sofie (Bibi) Ørner.
Og under navnene står det skrevet: ”Avslutningsfest hos frk. Bonde 15. juni 1929. Fotograferet paa verandaen i Villa Sandbo N. Bækkelaget.”
Dette var også siste dag i barnehagen for meg. To gode år var avsluttet, jeg var blitt 61/2 år, og skulle samme høst begynne på Bekkelaget skole. En bedre forberedelse enn frøken Bondes barnehave kunne jeg ikke ha fått.

Glimt fra speiderliv under krigen

13. september 1941 – nå var turen kommet til Norges KFUK-speidere, de to andre speiderforbundene var blitt oppløst dagen før. Så mye hadde skjedd like forut. Den 10. var det blitt erklært sivil unntagelsestilstand, den 11. måtte vi levere inn radioapparatene. Nøyaktig én måned før vi ble forbudt, hadde Bunnefjord krets avsluttet sin førerleir i Enebakk, og den 31. hadde vi hatt ”Kretsens dag”, med innsettelse av nye troppsførere og assistenter. ”Full fart forover!” var kretsens motto.


Kretsens dag ved Elgtjern 31. august 1941.

Vi hadde en stor tropp på Bekkelaget, med mange patruljeførere, samlet i Seljepatruljen, med motto ”Best mulige emner”. ” . . . syklubber og venninneklubber er ennu ikke forbudt,” skrev jeg i dagboken min om kvelden den 13. september, etter at patruljeførerne hadde vært samlet hos troppsføreren for å diskutere hva vi skulle gjøre med troppsutstyret.
Dagen etter, søndag, var vi samlet til gudstjeneste i Ormøya kapell. ”De kan ikke ta fra oss speiderløftet,” står det i dagboken.
Allerede 4. oktober drog Seljepatruljen på sin første ulovlige overnattingstur. Men ikke lenge etter, den 13., . . . drog vi inn med banen en oktoberdag så fin. Du skulle sett den karavanen som i byen toget inn . . . Nei, været kunne vi ikke klage på denne triste dagen da vi drog inn til byen med Ekebergbanen for å levere utstyret. Vi prøvde riktignok å skape litt munterhet ved å ”miste” gamle, bulkete blikkfat i brolegningen. Litt ekstra skramling måtte vi kunne tillate oss på en slik dag.


13. oktober 1941 – før vi drog inn med Ekebergbanen for å levere speiderutstyret.

Men ikke alt ble innlevert. Speiderdrakter og leirkjoler gjenoppstod som kjeledresser, telt ble sydd inn i oljelerret og gjemt i steinrøyser i Østmarka, hvis de da ikke havnet som sofapøller. Ikke så rent lite ble stuet vekk på et lager i et Oslofirma.
25. oktober drog vi igjen på overnattingstur. Du verden som vi syklet i de årene. Det var liksom ingen ting å sykle fra Bekkelaget til Sundvolden, gå opp Krokkleiva med tunge ryggsekker. Det var ingen heis der den gangen. Alt vi skulle spise, måtte vi naturligvis ha med oss, og en liten flaske tran til steking av silda var ikke uvanlig. Utstyret var heller ikke så lett den gang som i dag. Hvem husker vel ikke de gamle, svarte regnslagene?
Etter hvert fikk vi et fast kveldsrituale på turene våre – 7 sanger skulle avsynges før vi krøp til køys. Blant dem var foruten speiderbønnen og ”Speidersøster, rekk meg hånden” Arnulf Øverlands dikt (som hadde fått melodi) til Kong Haakon, og som begynte slik: Ditt løfte: Alt for Norge Det har du trofast holdt. Vår nye ”uniform” var hvit topplue, nazistene tålte jo ikke rødt.


Selje-patruljen – før vi gikk under jorden. Bak, fra venstre: Spretten, Eva, Ingeborg, Marit, Herborg, Edith, Berit. Foran fra venstre: Berit, Randi, Kari, Anne, Biggen.

Turer og møter, ja, fester også, stod sentralt i disse årene, og selv om det helst var ledere som møttes, ble det også holdt patruljemøter med litt større speidere.
En helt spesiell begivenhet var det da kretssjefen vår giftet seg i Bekkelaget kirke 15. mai 1943. Da stod Bekkelagsspeiderne oppstilt langs benkeradene og sang en salme som Pus Brodal hadde diktet for anledningen. Den begynte slik:
Vennskaps takk i våre sinn blir i dag til varme bønner, Herren selv oss ser og skjønner når vi ber for lykken din.
Vi hadde blå foldeskjørt (det eneste som var tillatt av vår gamle uniform) og hvite bluser, med hvitveis festet på brystet, og ingen som var i kirken, var i tvil om at det var speiderne som stod der for å hylde sin kretssjef og tidligere troppsfører.
Når jeg nå ser tilbake, etter mer enn 60 år, tror jeg nok at samholdet var det viktigste, ikke bare innen troppen, men på tvers av tropps- og kretsgrenser.
Noe som ble litt av en institusjon under krigen, var ”lapskaus”-turene til ”Hiet”, KFUMs hytte i Maridalen nord for Oslo. At det ble kalt lapskausturer, hadde ingen ting med maten å gjøre, vi hadde ikke stort å koke lapskaus på i de tider. Navnet spilte nok heller på at vi var, om ikke akkurat sammenrasket, så i hvert fall noen herfra, noen derfra – hvite snorer (troppsførere og assistenter) fra Oslo, Aker og Bærum, en sjelden gang også fra Drammen. Ofte gikk diskusjonen høyt til langt på natt, og et av de mest brennbare temaene var nok kravet til troppsførerne at de i Norges KFUK-speidere skulle de være personlig kristne. Noe som også kunne skape livlig diskusjon, var sammenslåing av speiderforbundene etter krigen.
Foruten speiderløftet var 22. februar, Takkeog tenkedagen, et naturlig bindeledd i disse årene. Den ble feiret på ymse vis. Både i 1942, 1943 og 1944 ble det holdt hemmelig gudstjeneste på nyåret, i 1944 på selve dagen, i Vaterland kirke i Oslo.
På Bekkelaget prøvde vi å samles til fest privat den 22., med løftefornyelse og gjerne en sang skrevet for anledningen. I 1944 begynte sangen slik (mel.: Scouter från närr och fjärran):
For tredje gang skal vi feire vår tenkedag, Hem’lig og uten troppen med drakt og flagg. Men vi vil dog la festen få speiderklang, Troppen og drakten har vi nok neste gang.


Noen av Seljene på tur til Nordmarkskapellet.

Vel, så raskt gikk det nå ikke. Et år var faktisk kretsen samlet til fest, sannsynligvis bare ledere. En gammel sang forteller at festen fant sted på Ski sør for Oslo 14. november 1944:
I dag er hele Bunnefjord fallerallerallala benket rundt et lystig bord . . .
Og på melodien ”At far min kunne gjera” fortsatte sangen bl.a. slik:
”Full fart forover!” er jo vårt motto her i Bunnefjord. La oss se til at det blir no’ og ikke bare ord. . . .
Ganske hjelpeløse vers naturligvis (det kan jeg si, som skrev dem), men de var sikkert med på å få opp stemningen. Noen mente også at det burde bli mer enn ord. Det var dette med å være beredt. Det var viktig å kunne ta imot alle de nye speiderne vi var sikre på ville strømme til den dagen freden var et faktum, og den var det ingen som tvilte på.
I august 1944 ble det dannet en liten komité, som satte i gang en slags reisevirksomhet i Bunnefjord krets, et slags omvandrende lederkurs. Det var ikke mange fra Seljepatruljen som fortsatte som KFUK-speidere etter krigen. Noen hadde en påbegynt utdannelse de skulle fullføre, andre en de ikke hadde fått begynt på, og noen stiftet nok også familie. Men én ting var vi enige om: Det var rike ungdomsår vi hadde lagt bak oss, krigen til tross.