Et glohett barndomsminne
Av Kjell Kobro

Fra Kjell Kobro har Historielaget mottatt følgende bidrag som et supplement til artikkelen vi i 2007 brakte om kirketjener Lund:

"Det var med stor interesse jeg leste artikkelen om kirketjener og graver Ole Gunerus Lund, sakset fra AKERS-POSTEN av 21. september 1912 og gjengitt i historielagets årsberetning for 2006. Avisen omtaler Lunds ”Begavelse i teknisk Retning”, men unnlater merkelig nok å nevne at Lund var en meget dyktig smed. Og den lille, rødmalte smia hans fra 1800-tallet ligger der den dag i dag, pietetsfullt ivaretatt av Birger Beck, eier av Tallbergveien 1. Riktignok er esse og ambolt for lengst fjernet for å gi plass til badstue og lager, men ellers ligger smia der som den gjorde i Lunds tid. Ole Lund var mine besteforeldres nærmeste nabo, og min far, Tom Kobro, lekte ofte i Lunds hage sammen med et av smedens barnebarn. Når Lund var i sving med det glødende jernet, var imidlertid smia forbudt område for ungene, og når man tenker på de sterke krefter som var i sving i det lille lokalet, er dette ganske lett å forstå.


Smia til kirketjener Lund i dag. Det hvite lokket på veggen er fra Nordvestlandet og ble brukt som tak på en klippfiskstabel i regnvær. I godvær lå fisken til tørk utover svabergene.

Men nå er det en gang slik at en smed i arbeid virker som en magnet på nyfikne guttunger, og da døren til smia en dag stod åpen, smøg de to småtassene seg innefor terskelen for bedre å kunne følge med i formingen av det hvitglødende jernet.
Når en smed bearbeider glødende stangstål, slå han fra tid til annen av en jernbit som spretter fra ambolten og ut på gulvet. Det gjorde da også Lund, men i dette tilfellet gikk det så uheldig at den glødende jernbiten spratt over støvlekanten og ned i min fars snørestøvel uten at Lund observerte dette. Nede i den trange støvelen brente jernbiten seg naturligvis ganske omgående inn i foten. Vissheten om å befinne seg på forbudt område og respekten for smeden gjorde at min far bet smerten i seg og løp så fort bena kunne bære ham til sin mor i Tallbergveien 2. Der på kjøkkenet hos mor kunne da endelig smerten få utløp i skrik og gråt. Da foten allerede hadde rukket å svulme opp, ble det problemer med å få støvelen av, men til slutt lyktes dette, og den bekymrede moder kunne se årsaken til all jammer og gråt.
Her måtte lege tilkalles! Min farmor valgte å kontakte onkel Isak som drev sin legepraksis inne i Kristiania. Han kom ut til Nordstrand så fort hestedrosjen tillot det, og etter en rask titt på pasienten, røsket han uten videre dikkedarer jernbiten ut med tang, hvoretter han forbandt den blødende foten. Først flere dager senere fikk Ole Lund ad omveier rede på det inntrufne. Sønnesønnen hadde ikke våget å fortelle om uhellet til sin farfar. Da kom smeden på besøk, og han hadde ved den anledningen noe ”godt” med til pasienten. For bak den strenge fasaden var faktisk Lund en meget snill og barnekjær mann. For min far som nå er langt inne i sitt niognittiende år, svikter hukommelsen på mange områder i dag. Men denne opplevelsen, som skjedde under den første verdenskrig, står fremdeles tindrende klar i hans erindring. Man kan faktisk si at den har ”brent” seg fast".


Smia sett fra nordvest.