Om vannsager, sagene i Ljanselva og særlig Munkerudsaga. Munkerudsaga et av Nordstrands største industrieventyr?
Av Arne Sunde
Som beboer i Munkerudsaga Sameie gjennom et par og førti år har jeg lenge vært interessert i sagas historie og plassering og her er noe om emnet. Til orientering omfatter Munkerudsaga Sameie den sørligste delen av Ole Moes vei og Vendomveien og grenser ned mot skogen ovenfor Tangenjordet på nordsiden av Ljanselva. Som mitt nærområde opp gjennom årene har det blitt mange turer langs elva, og jeg har funnet rester etter både fundamenter og demninger. Dessuten mener jeg å kunne påvise hvor den opprinnelige sagstua til Munkerudsaga lå. Bildene og kartutsnittene senere i artikkelen burde være dokumentasjon god nok. Selv om de ikke er fullgode, viser en befaring klart plasseringene av menneskelagde murer for dammer og fundamenter.
Mange mener at det er eiendommen som nå heter Munkerudsaga vis a vis Ljabru gård (gnr 184 bnr 1) nederst i Ljabrubakken som er lokaliseringen for sagstua, men det er ikke tilfelle. Våningshuset der kalles garveribygningen etter sin funksjon i garver Raschs tid (eier fra 1831 til 1868, da enken overtok), og som vi skal vise i det etterfølgende, lå sagstua lenger opp langs elva.

GENERELT OM VANNSAGER
Lenge før vannsagenes tid hadde bøndene også stor nytte av skogen sin. Foruten til jakt og fangst og beitemark for dyrene, var skogen nyttig i gårdens drift på andre måter. Eksempelvis som tømmer til husbygging, som ved og tilfang til redskap og husgeråd av tre, til skigarder/gjerder og hesjestaur m v var den verdifull i naturalhusholdningen. For gårdene som lå i nærheten av byer og havner hadde skogen også nytte som salgsobjekt. Ved salg av tømmer til andre formål som til tømmer- og laftehus i byene, til bærebjelker, broer og brygger m m, ga den disse bøndene inntekter. Vi vet at det ble eksportert tømmer fra Norge allerede på 1100-tallet og sannsynligvis lenge før det. Tidligere kunne bønder selge tømmer fritt til oppkjøpere, men under kong Sverre, på begynnelsen av 1200-tallet ble handelen sentralisert til byene, selvfølgelig for at kongen skulle ha kontroll med og avgift av eksporten.

Vannsagene kom til Norge muligens allerede på slutten av 1400-tallet og tidlig på 1500-tallet. De første kom trolig på Sørlandet og i området rundt Oslo-fjorden, der vi kjenner til en sag i Mosseelva fra 1503 og flere i Drammenselva fra 1520-tallet. I Gjersjøelva omtales det en sag så tidlig som i 1529. En lang rekke av våre byer som ligger ved elveutløp var tidlig utskipningshavner for tømmer og etter hvert som vannsagene vokste fram i elvene, fikk de enda større betydning som havnebyer for trelast, særlig utover på 1600-tallet. Fra først av var det utenlandske skip som sto for transporten, men etter hvert dannet denne eksporten grunnlaget for utviklingen av en selvstendig norsk skipsfartsnæring, trelasteierne ble også redere.
I Christianiaområdet kom det etter hvert vannsager i ”byelvene” våre, der de to store, nemlig Akerselva (navnet Sagene viser jo direkte det) og Lysakerelva ble de viktigste. Gjersjøelva var også viktig og for å nevne de nærmeste på vår kant av byen, har vi Alna (riktig nok med sitt Kværner navn, men med flere sager lenger opp i elva) og Ljanselva. Stabil og sterk vannføring var viktig, så det var nok i de største elvene at sagene først ble anlagt. Sagbruksvirksomheten ble etter hvert svært lønnsom, så det kom opp sager selv i små bekker før virksomheten ble regulert.

Det ble brukt en rekke betegnelser for vannsager, d v s sager drevet av energien i rennende vann. Vi bruker ordet oppgangssag etter sagbladenes gang opp og ned. Rammesager ble brukt der det var flere blad i en ramme og de ble også kalt silkesag. Vi sier kvantumssager ut fra hvor meget de fikk lov til å skjære og priviligerte sager etter kongelig godkjenning eller bevilgning. Flomsager kunne bare brukes ved større vannføring i mindre elver og bekker, der ordet bekkesag også ble brukt. Ordene bygdesag og gårdssag gir seg selv.
Eksporten av plank og tømmer fikk sitt store oppsving etter at vannsagene begynte å gå for alvor i Norge. Bord og plank til husog båtbygging, bjelker til bindingsverkbygg, tømmer til flåter som hus ble bygget på i sumpige områder, diker i Nederland (som var storimportør) og såkalt pit-props til å støtte opp gruveganger i England tok enorme kvanta. Store bybranner rundt i Europa opp gjennom århundrene (f eks i London i 1666) ga også kjærkomne inntekter både til bønder og etter hvert ikke minst til den såkalte plankeadelen, rike borgere som fikk privilegier innvilget av danskekongen og monopol på trelasthandelen.
Kjøpstadsprivilegiene av 1662 fastslo borgernes enerett til trelasthandel. Ved det såkalte sagbruksreglementet av 1668 ble dette ytterligere sementert. Av ca 1.200 sagbruk i Norge fikk da 664 fortsette som såkalte privilegerte bruk eller kvantumsager. Bakgrunnen for dette var regulær tømmermangel mange steder og ikke minst at kronen skulle ha kontroll for skatter og avgifter. Eneveldekongenes avgift var hvert 10. bord, foruten skatt, så sagbruksdriften i Norge ble en kjærkommen inntekt for danskekongene, ikke minst i forbindelse med utgiftene til de stadige krigene med Sverige. I denne tiden ble ulovlige sager stadig revet ned, men mange små og avsidesliggende gårdssager kom nok raskt opp igjen.

Før oppgangssagenes tid var det en lang og tung prosess å omskape tømmer til plank eller bord. Helt fra tidlig tid var en metode å kløyve tømmerstokker på langs med øks og kiler og så økse til bordene slik at de ble jevne. Slik plank ble kalt for ”huggenbord”. I og med at stokken sprakk etter cellene i veden var den da godt egnet til formål som for eksempel båtbygging. Det er slik plankene i vikingskipene ble laget. Eksperter i våre dager kan faktisk angi at det er samme person som har økset til eksempelvis innendørs vegger eller plank i forskjellige gamle hus ut fra den økseteknikk som den enkelte anvendte. Når vi ser for oss vikingskipene med sine ornamenter og senere stavkirkedekor, er det nesten utrolig hva datidens mennesker kunne få til med enkle redskaper.
En annen, men ikke særlig lettvint metode som vi kjenner fra bilder fra middelalderen, var å legge stokken oppe på et høyt stativ på fire ben og så sage den på langs med en mann i hver ende av sagen, en nede på bakken og en annen oppe på stativet. Ulempen ved både tidsanvendelse og at man bare fikk ut en plank i gangen er åpenbar. Stokken kunne også sages nede på bakken av en mann, men dette var enda tyngre og tok lengre tid.
I forhold til håndredskap var det selvsagt en stor forbedring når oppgangssagene kom. Bonden kunne sammen med den lokale bygdesmeden som produserte selve sagbladet, bygge en sag der en bekk eller helst en større elv ga jevn og tilstrekkelig vannføring. Sagbyggere ble en egen profesjon og vi fikk også betegnelsene sagmester og sagdreng, ved siden av at skogsarbeide, tømmer- og plankekjøring ga arbeid til mange, gjerne i kombinasjon med at de var husmenn. Sagbruksdriften i mindre elver og bekker som frøs til, ga ikke helårs arbeide, selv om plankekjørerne var en kategori som dominerte på vinterveiene med sledelassene sine. Poenget var at det nå kunne skjæres bord i ønskete dimensjoner både relativt raskt og effektivt. I og med at historielaget besøkte og fikk en demonstrasjon av den gjenoppbygde vannsaga i Gjersjøelva i mai 2007 skal vi ikke gå så meget inn på teknikken, men i enkleste form trengs et såkalt vannhjul som drives rundt av rennende vann. En stang er festet eksentrisk til hjulet og i den andre enden til en ramme som holder et vertikalt stilt sagblad. Når hjulet går rundt, drives sagbladet opp og ned, altså en oppgangssag. Ved å skyve tømmerstokken som lå i en vogn eller vugge inn mot sagbladet ble stokken så skåret. Vognen ble deretter trukket tilbake, enten manuelt eller ved hjelp av et mindre vannhjul som kunne heves og senkes. Ved å skyve stokken litt til side før neste skjæring, fikk man skåret plank i ønsket dimensjon. Ved å legge den ned, fikk man ønsket bredde. Ytterlig teknikk ble etter hvert utviklet, ved f eks å skifte ut et tykt hjemmesmidd jernblad til oppsett av flere tynnere sagblad av stål, for å kunne skjære flere bord samtidig. Denne forbedringen fra 1700-tallet med flere blad i en ramme kaltes silkesag. Et tykt sagblad skapte jo mye svinn, dvs sagflis. Ved bruk av flere blad, slapp man dessuten å trekke stokken fram og tilbake så meget. Når vannmengden og ikke minst vannhastigheten økes, mangedobles kraften på hjulet og vi forstår at viktige krav for en god oppgangssag er stor og jevn vannmengde med høy hastighet i en lang sesong. Ved de fleste flomsager i mindre elver og bekker med ujevn vannføring, ble det derfor gjerne bygget demninger i et flatere område ovenfor saga. Selve saga lå oftest nedenfor en foss, desto større fallhøyde det var, jo mer kraft. Det ble også bygget vannrenner med stort fall ned til vannhjulet, som da ikke behøvde å stå over selve elva eller bekken. Vannhjulets størrelse hadde også stor betydning, der forholdene lå til rette, kunne de ha en diameter på opptil 7–8 meter.
Der hvor det var flere grunneiere langs elva/bekken, kunne det bli nabokrangel og problemer i forbindelse med både møller, sagbruksdrift og annen utnyttelse som f eks til fløting. Beitemark, åker og eng kunne i verste fall bli oppdemt. Interessene kunne være forskjellige til ulik tid. Mens noen ønsket full drift i en periode, kunne andre ønske å magasinere bak demninger for senere bruk. Vi forstår at kildene til uenighet kunne være mange.

Sagene i Ljanselva
Vi starter ved utløpet av Nøklevann (maks reguleringshøyde 164 og min 158,5 moh) og nevner først en av kildene til informasjon om sagene, nemlig et kart over området fra 1800, utført av de to karttegnerne Hans Lemmich Juell og A. Vendel Bremer. De forskjellige distriktene ble delt inn i såkalte kvadratmiler og ”vårt” kart dekker mil no. 62 og 63. Kartene fra rundt 1800-tallet ble først og fremst produsert med tanke på militært bruk, og tok sitt måleutgangspunkt i flaggstangplasseringen på Kongsvinger festning. La oss sitere litt fra Juell og Bremer, som gir en lang rekke opplysninger i tillegg til selve kartet: ”Disse (altså nr 62 – 63) ligger i det 7de og 6te milrad vestenfor Kongsvingers Meridiane og i det 5te milrad syndenfor Meridianens Perpendiculær”. Senere i beskrivelsen følger en grundig orientering om veiene i området, som jo var av spesiell militær interesse og så litt om Ljanselva:
”Fra Nøklevandet gaar en aae vest efter imellem gaardene Skulerud og Leerskallen ned til Ljabrue. Den driver 3 saug og 1 kornmølle, er fra 6 til 12 alen bred, og lader seg for det meste overalt vade”.
Vadbarheten var jo av militær interesse, men for oss er informasjonen om sager og mølle mest interessant, slik vi kommer inn på etter hvert.
Når det gjelder selve navnet Ljanselva, så er betydningen av det usikker, En teori som er fremholdt av bl a lokalhistorikeren Lise Henriksen, er at det kan være fra det gammelnorske ljorn for ljå. Ser vi på elveløpets nedre del på gamle kart, før veianlegg og elva ble lagt i rør under idrettsbanen på Ljan, ser vi tydelig den eldre ljåfasongen med en markert knekk der Lusetjernbekken kom inn fra sydøst. En absolutt logisk forklaring, men la oss gå over til sagene.
Det er fire steder der det har vært vannsager langs den øvre del av elva, men Skullerudsaga ble flyttet en gang, slik at det samtidig har vært tre i drift ned til Ljabru. Vi vet ikke når den første saga ble anlagt, men skrevne kilder bringer oss i et hvert fall tilbake til begynnelsen av 1600-tallet. Da Ljanselva er relativt liten, har den neppe vært blant de tidligste som ble utbygd med sager. Sommervannføringen er ikke stor, slik at demninger med vannreserver bak har vært nødvendig for noe mer kontinuerlig drift. At driften har vært begrenset til høst og vår, d v s perioder etter langvarig regn eller snøsmelting, er også høyst sannsynlig, hvis man da ikke kunne kontrollere utslippet fra Nøklevann. Trolig snakker vi om flomsager. Etterspørselen etter bord og tilgangen på skog har også helt klart vært regulerende faktorer for driften. Vi må også ha klart for oss at vannføringen i elva var større i tidligere tider enn etter at Nøklevann ble drikkevannskilde fra 1898 til 1982 og senere fra ca 1970 da vannoverføringen fra Nøklevann til Østensjøvannet begynte for å forbedre vannkvaliteten der.

Et annet godt eksempel på viktigheten av å ha kontroll over vanntilførslene har vi i den store steindemningen som ligger tilsynelatende umotivert inne ved de idylliske Trollvannene øst for Store Stensrud gård ved Enebakkveien. Bekken derfra renner ut i Gjersrudtjern og videre i bekken av samme navn som munner ut i Ljanselva ved den gamle steinhvelvsbrua fra tidlig 1800-tall ved Ljabru. Demningen ble i sin tid oppført for å sikre et vannmagasin for Frølichs kruttverk i Liadalen, som var avhengig av krafttilførsel gjennom et stort vannhjul der. Ser vi på avstanden fra Trollvann til Liadalen, blir vi unektelig imponert over planleggingen for å sikre kildene.

Rustadsaga
Saga har nok ligget på litt forskjellige steder nedenfor utløpet etter hvert som vannet har blitt demt opp. Fordelen av å kunne regulere vanntilgangen fra selve Nøklevann er åpenbar. Den har sannsynligvis vært den første i vassdraget, selv om den på 1650-tallet omtales som ”en meget ringe bekkesag” og var ute av drift, den lå nemlig for avsides. Saga har vært den største i vassdraget, og lengst i drift, helt opp til vår tid. I heftet ”Kulturvandring langs Ljanselva” angis det at saga kom i drift på slutten av 1500-tallet. Første gang den nevnes er i lensregnskapene i 1612, i forbindelse med at det var blitt sagd 80 tylfter der (960 bord). I 1688 ble det søkt om å skjære 5.000 bord à 2 tommer, mens det ble innvilget 3.400 pga for stor avvirkning i skogene rundt. Denne opplysningen finnes i en liste over tillatt skåret kvantum for i alt 21 godkjente sager i Aker, så vi forstår at sagbruksvirksomheten var svært omfattende og økonomisk lønnsom i distriktet.


Vi ser Rustadsaga ca år 1900 og den gamle sagmesterstua som fortsatt står, oppe til høyre i bildet. Rett ned til venstre for den i elva finner vi også gamle fundamenter, sannsynligvis etter en kvern. Rustadaga ble drevet med vannturbinkraft da bildet ble tatt. Det mest iøynefallende fundamentet er imidlertid på nedsiden av veien i forkant av bildet, der saga er avmerket på Juell og Bremers kart fra 1800. Bildet er gjengitt med tillatelse fra Friluftsetaten, Oslo Kommune.

I forbindelse med etableringen av Nøklevann og Lutvann som drikkevannskilde kjøpte Aker kommune store skogområder rundt i 1897, og den store steindemningen ble bygd i 1899. Vannstanden ble da oppregulert, slik som den også ble i 1923 da ny demning ble bygget og vannstanden hevet med ytterligere 2 meter. Opprinnelig lå demningen ca 20 m lenger øst og sannsynligvis har saga hatt en liten fangdam i vestenden av vannet. I fallene rett nedenfor Nøklevann har det ikke bare vært sagbruksdrift. I følge Oslo Byleksikon 4. utg., var det en mel- og grynkvern her fra 1688 og i drift helt til 1919. De to store steinfundamentene som fortsatt står på nedsiden av veien ca 150 meter nedenfor vannet, er fundamentet for saga med et stort vannhjul, slik det restaurerte vannhjulet i Ellingsrudelva fremstår i dag. Som kjent er det også kommunevåpenet for Lørenskog. Rustadsaga var vanndrevet helt fram til 1914, da en dampmaskin på en såkalt lokomobil overtok fram til elektrisk drift kom i 1937. Rustad saga ble nedlagt så sent som i 1954 etter rasjonalisering i forbindelse med sammenslåingen av Aker og Oslo fra 1948.

Det sies for øvrig at det store flate området i nordenden av Skraperudtjern (119 moh) et par hundre meter lenger ned i vassdraget, er dannet av sagflis fra Rustadsaga. Tjernet ble for øvrig demt opp i sin tid med en solid steindemning, i forbindelse med at Skullerud gård skar is der, men den ligger nå skjult under turveien opp mot Hullet og Fjelstadbakken. Det er forresten et kjent fenomen at sagflis gjennom hundrevis av års sagbruksdrift kan danne nytt land. Øya Snelda utenfor Akerselvas utløp i Bjørvika eksisterte ikke i middelalderen, men ble dannet som en banke etter hvert som sagflis sank til bunns i rolig sjøvann etter at elvestrømmen ble borte. Den ble jo senere landfast ved utfylling, men er i skrivende stund igjen en øy i forbindelse med byggingen av Bjørvikatunnelen. Dette er jo en digresjon, og vi tillater oss å ta med en til og nevner den kjente sagsbruksarbeideren Solan Gundersen fra Rustadsaga i følge Kjell Aukrust.

Skulerudsagene og –kverna
Som vi har lest, har Skullerud gård til forskjellig tid hatt to steder for sager i Ljanselva og sporene etter den siste er enkle å finne. Det helt nøyaktige stedet for den første saga har vi ikke, men ser vi på kriteriene for en plassering ut fra muligheter for et vannreservoar og høyt vannfall og –hastighet, så har vi klare ledetråder. Det lange flate stykket av elva i området øst for gården og Skiforeningens Skullerudstua ned til omtrent der kjøreveien til Skullerud Vannrenseanlegg nå går i bro over, utpeker seg som et meget velegnet område for et vannmagasin. Spor etter demninger eller fundamenterer er det ikke mulig å lokalisere, delvis p g a turveiutbyggingen på nordvestsiden av elva. Steinen er kanskje brukt til andre formål eller den nye saga lenger ned, men vi har en lokalisering gjennom kartet til Juell og Bremer fra 1800, slik vi ser.

Forstørret utsnitt av Juell og Bremers kart over Skullerudområdet. Vi ser tegnet for sag (en sirkel med et kamlignende tegn over, som markerer sagbladene) i området der nå trebrua og turveien går opp mot grunnmurruinen med trappen foran og som kalles Passerud. Det bør innskytes at selve husmannsplassen Passerud som er avmerket på kartet lå noe lenger syd enn denne ruinen. På sørsiden av kjøreveien opp mot vannrenseanlegget ser vi fortsatt spor etter der selve plassen har ligget, ca 20 meter opp i skråningen fra kjøreveien. Tillatt gjengitt kopi etter original hos Statens Kartverk.

Vi husker at Rustadsaga søkte om å få skjære 5.000 bord i 1688 og fikk bevilget 3.400, mens til sammenlikning søkte Skullerud om 2.000 og fikk på samme tid bevilget 700, altså klart en mye mindre sag, men også den med kongelig bevilgning. Når denne saga ble nedlagt og flyttet ned mot Skulleruddumpa, vet jeg ikke, men det må ha skjedd etter 1800 ut fra kartet. Nærheten til den gamle Enebakkveien og vinterveien kan ha vært en begrunnelse for flytting, ved siden av at det også kunne anlegges en sagdam (som var større enn den nåværende restaurerte er) i et ellers uproduktivt område der nede. Det flate jordet øst for Skullerudstua kunne jo brukes til jordbruksformål og ikke legges under vann ved oppdemming.
Ca midt i mellom ”vannverksbrua” og brua for T-banen kan vi finne et lite firkantet betongfundament på en stor stein midt i elva, der det også er en liten sokkel nede i den. Det er rester etter plasseringen av en vannpumpe som Narve Opsahl på Skullerud gård hadde der under siste verdenskrig for å få vann til drivhusene sine, og har altså ikke noe med en sag å gjøre.
I området under T-banebrua, der også veien til husmannsplassen Smeden syd for elva er anlagt, kan det ha vært en demning, men veianlegget og brua har ødelagt eventuelle spor. Rett nedenfor T-banebrua finner vi det høyeste fallet (fossen) i området mellom Skraperudtjern og Skulleruddumpa, så her er en logisk plassering for utnyttelse av vannkraften. Etter en befaring langs elveleiet og ca 30 meter nedenfor fallet, finner vi menneskeopplagte steiner oppe på hverandre på hver side av elva, som danner et fundament for en bygning. Her kommer Juell og Bremers kart oss til hjelp igjen, i det vi ser tegnet for en kvern (et vannhjul) her. Plassen Smeden ligger rett syd for stedet, så selv om navnet Smeden angir hva slags tilleggsyrke husmannen har hatt, så vet vi at det i perioder har bodd to familier her, så kanskje den andre var møller? På kartet ser vi også stien fra Smeden rett ned til kvernstedet og videre opp til Skullerud gård. Det over 200 år gamle kartet gir oss annen artig informasjon, f eks er den nåværende Midtåsen (utenfor kartutsnittet) med bygdeborgen på, benevnt ”Mellem Aasen”, og det er over ”Aggers Sogn Annex til Aggershuus”. Vi ser videre gamle Enebakkveien sydfra inntegnet på kartet med en tykk strek rett øst for plassen Dritut (skjenkested, der hestene fikk en pause og gjorde fra seg før de begynte på bakken videre nordover). Vinterveien er tegnet som en dobbelt stiplet linje går til venstre for Dritut nordover mot Langmosen omtrent i traséen der E 6 nå går. Stien mellom veiene gikk til husmannsplassen Røssedalen. Vi vet jo at meget av bord- og planketransporten gikk med hest og slede om vinteren, så nærhet til vinterveien var viktig. Høyden som ligger nord for Sagløkka, oppover mot der Langerud sykehjem ligger i dag, ble for øvrig kalt Plankehøyden. Om det er etter en mellomlagringsplass langs den gamle veien eller et kallenavn pga nærheten av saga, er jeg ikke sikker på.


Fundamentene som vi finner på begge sider av elva gir oss plasseringen av Skullerudkverna. Den store steinen i midten av elva (i forgrunnen til venstre) kan ha vært en del av dem. Vi ser turveien på nordsiden av elva som en lys stripe i bakgrunnen. Foto: AS

Kvernen har ligget i begynnelsen av et flatere område av elva og går vi videre vestover, kommer vi snart ned til den nåværende sagdammen. Rett nedenfor den, der veidelet mellom turveien opp til Skullerudstua og veien til Smedgården går inn på sørsiden av dammen, ser vi ennå fundamentet etter selve saga. Den ble nok nedlagt i begynnelsen av første verdenskrig etter at Aker kommune i 1913 kjøpte store deler av Skullerud skog. Saga ble flyttet hit etter år 1800, i det den ikke er avmerket på kartet fra samme år, slik at den vel har vært i drift der i drøyt hundre år fra begynnelsen av 1800-tallet.


På bildet av Skullerudsaga fra tidlig 1900-tall ser vi vestover. Det store bygget bak sagdammen er plankelageret og vi ser taket på selve saga bak og nedenfor demningen, der det fortsatt er rester av fundamenter. Gjengitt med tillatelse av eier Ole Opsahl, Skullerud gård.

Oslo Elveforum har gjennom Ljanselva Miljøprosjekt og i samarbeide med Friluftsetaten fått gjenskapt både sagdammen og gjenoppbygd sagstua etter brannen på slutten av 1990-tallet. Sagløkka er for øvrig det korrekte navnet og vi imponeres også av den røslige furuplanken som er satt opp på ytterveggen ved døren. På den står det: ”Miljøprosjekt Ljanselva Denne planken er saget på oppgangssaga ved Gjersjøelva”. I tillegg ble området ryddet for kratt for noen år siden, slik at gamle frukttrær og pryd- og bærbusker har dukket fram igjen. Hist og her dukker også gamle enkle pinseliljer opp igjen. Elever fra Kastellet skole har hatt som prosjekt å sette opp en skigard der, bl a for å tilrettelegge for beitemark i området. Skiltingen med informasjon en lang rekke steder langs elva er også fin og selvsagt prosjektet med fisketrapp nede i elva. Det er et imponerende initiativ som har blitt utvist av de involverte, og området rundt Sagløkka presenterer seg nå som en idyllisk perle, til tross for støyen fra E 6 et par hundre meter lenger vest og at kulturlandskapet et stykke unna for alltid er ødelagt av veianlegg og husbygging m m.

Munkerudsaga
Det er angitt flere steder at det ikke finnes spor etter Munkerudsaga, men det er ikke riktig. Som skrevet innledningsvis, så finnes det rester i form av oppstablet stein i og langs elveløpet etter demninger/fangdammer og bygningsfundamenter, foruten at Juell og Bremers kart viser selve sagstuas plassering i terrenget. På den lille haugen ca 50 meter fra elva, der den må ha ligget, kan det nå bare skimtes noen steiner på rekke som kan være en grunnmursrest.


Bildet er tatt nordvestover i nov 2007 og den enslige stokkandhannen i forgrunnen ødela egentlig litt av motivet ved å kruse til vannet i sagdammen, slik at speilbildet av Sagløkka ikke ble som ønsket. Foto: AS

Den tidligste informasjonen om saga er i lensregnskapet for 1612, da sagskatten var på 1 daler. Det ble da skåret 20 tylfter og Kongens del var 1 tylft. I den før nevnte listen fra 1688 er imidlertid saga ikke med. Det kan være fordi at den da ble klassifisert som en såkalt gårdssag på en odelsgård som bare sagde i egen skog mens Kongen fikk hvert tiende bord, eller at den rett og slett ikke var i drift da.


På originalen av Juell og Bremers kart kan vi tydelig se stien ned fra” Monkerud” gård, forbi husmannsplassen Skogen (kalt” Holtet” på kartet), trekanten som viser plasseringen av sagstua, og lese navnet ”Sagstuen”, (her innrammet i et rektangel) helt tydelig litt over og til høyre for navnet ”Labrue”. Vi ser også avmerkingen av saga ned i elva med sti ned til den fra stua. Elva er for øvrig benevnt ”Skulerud Elven” høyere opp. Tillatt gjengitt kopi etter original hos Statens Kartverk.

Jeg har i det tidligere ikke berørt eierforhold, men for Munkerudsagas del kan det være på sin plass med en orientering om disse i en periode for å gi et inntrykk av driftens størrelse. Etatsråd Nicolay Feddersen solgte Munkerud gård (gnr 181 bnr 1) etter en kort eiertid til Anders Jonssøn Breedeg i 1761. Han videresolgte til Morten Erikssøn ved skjøte av 5. jan 1767, men allerede 17.jun 1766 fikk Erikssøn bevilgning til å sage 2.000 bord. Han har da opprette sag med: ”fuldkommen Indredning af Render, Stokker, Veldter, og tvende Dammer” og det angis videre at på spørsmål om vannføring: ”Sådant Tilløb af Vand at derpaa kan skjæres naar Brugeren vil, eller alene paa visse Tider”, så svares det at: ”Vandet løber ikke bestandig i den Quantitet at det hele Aaret igjennem derpaa kan skjæres, men alene i Floms tider”. Spesielt er informasjonen om to dammer interessant og vi kommer tilbake til dem.


Ut fra bildet er det vanskelig å se at den nederste demningen har ligget her, der den store steinen vi ser midt i bildet har dannet en solid basis midt i den. Elva renner på baksiden av steinen. I terrenget er sporene langt tydeligere, der vi også ser rester på sørsiden av elva. Foto: AS


Bildet viser en av saghuspilarene på sørsiden av elva, der vi finner i alt åtte slike rester etter fundamenter, fire på hver side. Foto: AS

Vi har en angivelse av produksjonen i 1767 og noterer oss opplysningen om at det dreide seg om 3 toms bord av 10 – 12 fots lengde. Sagmester Hans Gulbrandsen hadde det året skåret 1.889 bord. Sammen med de 2.000 bord fra 1766 som ennå ikke var skåret, kunne det i 1768 altså skjæres hele 4.111 bord. Morten Erikssøns virksomhet fikk imidlertid en brå slutt, enten ved hans død eller konkurs. Vi får nemlig en overdragelse gjennom et auksjonsskjøte allerede av 26. jan 1768 til Christen Brochmann, eier av Abildsø gård. Brochmann drev saga gjennom hele sin eiertid frem til sin død våren 1790. Eksempelvis gjennom fogderegnskapet i 1784 ser vi at sagmester Christopher Larsen fikk skåret 1860 bord av både gran og furu og i tykkelser på 1 ¼, 2 ½ og 3 tommer. Altså var vannføringen i elva stor nok til å skjære de lovlige 2.000 bord årlig, slik vi ser av regnskapene fra 1767 og 1784.
I folketellingen av 1801 finner vi for øvrig igjen sagmester Christopher Larsen (69 år) med kone, Dorte Halvorsdatter, og fem barn, som en av de fem familiene som er oppført under Munkerud gård. Det som er interessant er at han står oppført som sagmester, husmann og jordbruker og med tilleggsnavnet Talberg bak Larsen. Ut fra dette må familien ha bodd på husmannsplassen Tallberg som lå der hvor vedlikeholdsavdelingen til Nordstrand kirkegård nå ligger, ut mot Tallbergveien. (Veien skulle egentlig vært fremført videre østover gjennom kirkegården til Munkerud gård, men ble sløyfet da kirkegården ble anlagt i 1866). Folketellingen fant sted 1. februar 1801 og det er naturlig å tenke seg at den lille sagstua nede ved Ljanselva, der det neppe var vinterdrift i saga, ikke var et særlig trivelig tilholdssted, kaldt som det kan være nede i elvedalen vinterstid. Hvis Tallberget da var ledig, er det svært naturlig at Larsen med familie bodde der, kanskje permanent. Var sagstua, selv om den er avmerket på kartet fra 1800, så liten og dårlig at den ikke var egnet som helårs bolig, selv med datidens små krav til boligstandard? Ofte kan man finne en steinhaug der pipen har stått i gamle hustomter og også en kjellergrop, men det er ikke noe spor etter dette der sagstua må ha ligget. Var den kanskje bare en enkel plankebu, en ”hvilebrakke”, eller ble steinen fjernet under senere oppdyrking av området?
Brochmanns eldste sønn, kaptein Diderik Hegermann Brochmann, som ble boende på Abildsø, var ikke interessert i sagbruksvirksomheten på Munkerud, så etter noen auksjonsrunder kjøpte Christianiakjøpmannen Poul Clausen gården ved skjøte av 2. jan 1791. Vi ser i denne prosessen en prisstigning på gården fra 3.230 riksdaler til nærmere 4.340 rd. og ved Clausens salg i 1803 til Halvor Halvorssøn Askim var prisen hele 5.999 rd. Dette gir oss en klar oppfatning av hvor verdifull sagbruksdriften var i denne perioden, i og med at jord- og skogsbruksarealet var uendret.
Fra 1750-årene var det en stor økonomisk oppgang i Norge og det ble en ytterligere oppblomstring under den nordamerikanske frihetskrig fra1776 til 1783. Trelasteksporten bare økte på, og i løpet av de syv år krigen varte, ble den norske handelsflåten fordoblet og langt større enn den danske. Videre på 1780-tallet ble det noe nedgang, men etter at eksporten til Nederland og Frankrike ble sterkt redusert under Napoleonskrigene fra 1792, økte eksporten tilsvarende til England. I 1795 ble kvantumsbegrensningene for de priviligerte sagbrukene opphevet, et forhold som førte til prisstigning og økt lønnsomhet for hugst selv i fjerntliggende skoger. Det ble den rene gullalderen for skog- og forretningseiere engasjert i trelasthandel, og vi fikk jobbetiden med den såkalte plankeadelen. Omslaget og den dramatiske nedgangen i norsk trelasteksport kom imidlertid med Napoleonskrigen fra høsten 1807 til 1814. Vi skal ikke gå videre inn på det engelske bombardementet av København 2. september 1807 og den engelske blokaden av Norge med hungersnødsårene som fulgte pga uår i Norge og stopp i kornimporten fra Danmark. Danmark/Norge var jo på Frankrikes side og mens alminnelige folk både sultet, led nød og døde pga krigen, så greide plankeadelen seg gjennom den ved å tære på den store kapitalen de hadde lagt seg opp før 1807. Lokalt skjedde imidlertid det at Halvor Halvorsen Munkerud (som han nå kalte seg) solgte sin sydvestlige del av gården (gnr 181 bnr 3 som avmerket på det etterfølgende kartutsnittet) i april 1811 til nok en Christianiakjøpmenn, Ole Spangberg, for hele 7.000 rd. Sett mot prisen for hele gården på nesten 6.000 rd. ca 8 år tidligere, må vi imidlertid ha klart for oss at under krigen var det en sterk inflasjon, så Halvorsen tjente neppe meget på salget. Vi kan spørre oss om hvorfor han solgte delen med den tidligere så lukrative saga. En forklaring kan være at han var bondesønn og ville drive bare som bonde selv. Muligens hadde heller ikke saga blitt drevet siden eksportkrakket i 1807. Han har forøvrig også hatt problemer med gårdsdriften, for vi vet han at han lånte penger flere ganger mot pant i gården som han drev fram til salget av den i 1825. Når vi tenker på katastrofebrannen på de såkalte bordtomtene på Vaterland ved Akerselvas utløp 4. mai 1819, da storparten av trelasteksportørene gikk fallitt, kunne nok Halvorsen være glad for at han ikke tapte på den også. Forholdet var at Norges økonomi var i en vanskelig stilling etter 1814, slik at ikke et eneste bord var assurert.


På kartutsnittet fra 1979, der vi bl a ser Kolstads gartneri i Munkerudveien til høyre i bildet og Olssons i Østvollveien til venstre, er grensen for eiendomssalget i 1811 angitt med stiplet strek. Nåværende 181/3 omfatter bare noe areal rundt eiendommen Munkerudsaga nede til venstre. Stua som ligger rett ned for det første ett-tallet i 181/3 brant faktisk lenge før kartutgivelsen og var heller ikke sagstua. Tallene refererer seg til stedsangivelsene i teksten nedenfor.

Men tilbake til overdragelsen til Spangberg i 1811, der følgende siteres fra skjøtet, etter det omstendelige språkbruket først om salget av jorden: ”tilligemed den dertil beliggende privilgerte Saug af 2000de Bords qvantum, Mat. nr. 6 b, med al dens Inventarium samt tilhørende Damme, Fæste og Vand-falde, Tømmer og Planke Velter med Ret til fri Opdæmning og at forhøye Hoved Dammen, saameget han finder for godt, upaaanket af mig og efterkommende ejere af gaarden Munkerud;”. Vi ser at det brukes matrikkel- og løpenummer i teksten, ordningen med gårds- og bruksnummer kom først i bruk fra 1886, slik at området tilsvarer det som er avmerket med 181/3 på kartutsnittet ovenfor. Videre angis det i skjøtet om rett til vintervei østfra og vei opp til plassen Bakken (1) ved Kongeveien, (nå nr 1 i Bakketoppen, på hjørnet av den og Ljabrubakken). Fortsatt angis det i skjøtet forhold om beiterettigheter, inngjerding og vedlikehold av eiendommen. Tilslutt angis det grenser for området og om kjøpesum og betaling. Grensene fremgår av kartskissen ovenfor og det er interessant å merke seg at mens selve sagområdet (2) og sagstua (3) ligger innenfor det solgte området, må hoveddemningen (4) fortsatt ha blitt liggende på gårdens grunn, og med lov til å forhøye den. D v s at areal tilhørende gården kunne bli ytterligere neddemt, men ser vi på elvedalens utforming her, så er det neppe slik at dyrkbar jord kunne bli ødelagt, fordi elveleiet ligger så vidt lavt i terrenget. Det er klart at hoveddammen (5) har ligget i dette flate området et stykke øst for der kloakkoverføringen/ gangbrua (6) nå går og videre opp mot Engersbråtveien og eneboeren/ originalen Ole-Bjørns nåværende domene (7). Ganske riktig, ca 75 meter øst for grensen er det helt klart solide rester av en demning (4) tvers over elva. Ole-Bjørn hadde en ”installasjon” her for noen år siden, så det ligger fortsatt en del jernskrap på og nedenfor demningsrestene, men den svevende utedoen hans i en wire tvers over elva er heldigvis borte. Et forhold som også taler sterkt for at dette er stedet for demningen, er at det ennå går en godt opparbeidet sti ned på skrå i åsen på sørsiden og den ender opp ved demningsfestet. Stien er på et par steder også bygget opp i terrenget og bærer tydelig preg av å være mer enn en tilfeldig liten sti. Den er ødelagt litt lenger opp i terrenget pga kloakkfremføringen og Mortensrudsveien der, men retningen går klart mot plasseringen av selve saga lenger ned i elva, ved siden av den også kan ha gått over til det nå nedrevne småbruket Tangen (8). Har det bodd en sagdreng der en periode mon tro? Navnet kommer jo av tangen eller landtungen vestover mellom Ljanselva og Gjersrudbekken som møtes rett før brua ved Ljabru gård.

Bjørndal sag
Når vi nevner Gjersrudbekken, så bør vi ta med at det også har vært en sag under Bjørndal gård lenger opp i den. Under en befaring pekte området der gårdsveien til Bjørndal gård nå tar av fra Ljabruveien seg ut som det aktuelle for en plassering. Rett ovenfor veien ser vi forøvrig rester av et brofundament på sørsiden av bekken etter en eldre gårdsvei, men spor etter saga som kan ha ligget rett nedenfor fossen her er ødelagt av Bjørn Magnussens vei som også er anlagt på en fylling over bekken på stedet. Området et par hundre meter videre oppover langs bekken er flatt opp til omtrent der Lunhvileveien (forlengelsen av Lofsrudveien) krysser over Ljabruveien i bro, og med en demning nede ved gårdsveien, ovenfor fossen, har det trolig vært en stor fangdam i området her. På Juell og Bremers kart er bare gården angitt med ”Bjørndals Plads” og saga er ikke avmerket, altså var den nedlagt da.

Tilbake til Ljanselva
Kloakkledningene som ble lagt langs Ljanselva (og Gjersrudbekken) i forskjellige perioder har ødelagt noe av det opprinnelige terrenget her og der, men det var et meget viktig tiltak for å få renset opp kloakktilsigene en rekke steder. Elva var svært forurenset og tidene da det var elveperlemuslinger i Ljanselva og garver Rasch hadde krepsedam der, er fjern fortid. For øvrig husker jeg godt en samtale med daværende eier av Ljabru, fru Marie Rasch, på begynnelsen av 1970-tallet. Der fortalte hun om sine barneår og når de satte garn tvers over elva og hadde påfølgende ørretmiddag et par dager for alle gårdens folk, en 10 – 12 stykker. Det er for øvrig bekkeørret i elva nå og tilsig av laks og sjøørret kommer forhåpentligvis mer og mer etter hvert i den nedre delen i og med at fisketrappen i tunnelåpningen ovenfor idrettsbanen ble bygd i år 2000. I vandringsheftet om Ljanselva er det angitt at det var en dam (9) der veien til Engersbråten (forlengelsen av Munkerudveien) går over, men den kan jo også være av nyere dato, eventuelt ved en innsnevring pga brofestene. Ca 30 meter nedenfor kloakkoverføringen/ fotgjengerbrua (6) over elva er det også klare rester av en demning (10) på begge sider av elva, og dette må være rester av den andre. Vi husker jo ”de tvende Dammer” fra bevilgningen i 1766. Ytterligere ca 20 meter lenger ned i elva finner vi fundamentene på begge sider av elva der selve saga (2) må ha ligget. I og med at det her ser ut til at det har vært to ganger fire fundamenter, så har det kanskje vært to sagbygninger, ellers har den blitt flyttet fra det ene stedet til det andre. I flatere områder rundt har det også vært god plass for tømmervelter og planke- og bordopplag. Selve sagstua har ligget på den lille haugen ovenfor, slik Juell og Bremers kart fra 1800 viser. Som vi ser av kartutsnittet fra 1979 var skråningen bak (11) ikke skogbevokst da, men området er nå helt gjengrodd. At det har vært dyrket mark her, inntil og vest for den store bergknausen her (sarkastisk kalt Himalaya (12) av de lokale) er sikkert, i og med at vi finner gamle rydningsrøyser øverst i området. Sporene etter den tyske sperrelinjen langs Ljanselva under krigen finner vi også i form av gjenraste skyttergroper øverst i lia. Stien som er tegnet på kartet fra Munkerud gård og ned til sagstua går jo også forbi der husmannsplassen Skogen (13) lå (i området Munkerudveien 75), og det har kanskje også bodd sagbruksarbeidere der? På forskjellige kart opp gjennom årene er for øvrig plassen også benevnt Holtet og Munkerudsæter. Jeg har ikke undersøkt mer om Spangbergs drift av Munkerudsaga, men fikk den en stopp i 1819 da brannen på bordtomtene ved Akerselva førte til krakket i sagbruksindustrien i Christiania? På en kroki (enkelt kart) fra 1862 over området er det ingen avmerking av Munkerudsaga, som da må ha glidd inn glemselens mørke. Når vi i dag baner oss vei nede i krattet i den overvokste elvedalen der særlig or og hegg vokser fritt og ser de sporadiske restene av det som en gang var Munkerudsaga, er det nesten ikke til å tro at det har vært menneskelig aktivitet av et slikt omfang som det er dokumentert. Dette må vel ha vært ett av de ytterst få industrieventyr på Nordstrand? Årlige høst- og vårflommer gjennom nærmere 200 år, frostsprengning og kanskje også fjerning av egnet stein til annen bygging har utradert det meste, men sporene er der for den som har øye for og søker etter dem. Nå er det nesten ikke menneskelig ferdsel i området som er et fristed for rådyr. Fuglelivet florerer, fra fossekall i elva, hakkespetter og trost og annen småfugl som særlig meiser, har et eldorado her. Med dette lar vi minnene om sagbruksdriften i den øvre delen av Ljanselva hvile. Det har også vært flomsager lenger ned i Ljanselva i Liadalen, der vi har dokumenterte opplysninger om to flomsager under Østre og Nedre Ljan fra 1612 – 13. Det ble skåret henholdsvis 30 og 35 tylfter der da. Vi vet videre at det var en sag i drift under Nedre Ljan i år 1800, så det var sagbruksdrift i den nedre delen av Ljanselva så sent, foruten møller og senere kruttverk. Med sin større vannføring har nok Gjersjøelva under Ljansgodset utkonkurrert Ljanselva mer eller mindre. Eksempelvis vet vi at det ble skåret 14.750 bord i Gjersjøelva i 1749 og i 1765 var skuren i den på hele 35.450 bord, riktignok fordelt på i et hvert fall to sager. Ut fra tallene i Gjersjøelva skjønner vi at sagbruksdriften i Ljanselva ikke har vært så stor. I Alna var det forøvrig oppe i Groruddalen fem sager i drift med et imponerende kvantum på hele 75.000 bord årlig på slutten av 1600-tallet. Når vi tenker oss om, så har vi navn en rekke steder i landet som minner oss om sagbruksdriften, eksempelvis kan vi nevne Sagdalen ved Strømmen. At det har vært en rekke sager nær sagt over alt innover i Østmarka, Lørenskog, Rausjømarka og Enebakk for øvrig, faller utenfor rammen av denne artikkelen, men for spesielt interesserte kan vi til slutt henvise til Skogbruksmuseet på Elverum, der man kan få et grundig innsyn i så vel skogsdrift som sagbruksvirksomhet opp gjennom århundrer.


Kilder (skriftlige):
- Akersgårder – hovedbølenes eierrekker, av Henning Sollied, 1947
- Tidsskriftet Bjørn Bonde, nr 2, juni 1980 og nr 5 fra november 1988
- Bøler er stedet, Bydel Bøler, av Kai Ekanger, Amund Kveim, Gunnar Selgaard og Egil Helle, 2000
- Elvelangs - Turguide til elvene i Oslo, av Ida Hvoslef m fl, 2004
- Heftet Kulturminner i Gjersjøelva, av Ragnhild Grøndahl Krogness 1994
- Heftet Kulturvandring langs Ljanselva, Miljøprosjekt Ljanselva, av Asle Andresen og Arne Andersen, 1995
- Oslo Byleksikon, 4 utg, 2000
- Upublisert manus, Vannsagene, av Andreas Haaland og Steinar Kjærheim
- Årbok 2006 for Groruddalens historielag. Om vannsagene i Groruddalen av Erik Aurbakken
- Kart over området som omtalt i teksten

Kilder (muntlige, alfabetisk):
- Leif Dan Birkemoe
- Reidar Øye Brevik
- Per Tore Dalen
- Lise Henriksen
- Tor Holtan-Hartwig
- Amund Kveim
- Ole Opsahl