GRORUDDDALEN HISTORIELAG hadde sitt 25 års jubileum 27. oktober 2006, dvs at stiftelsesdagen var ca ett år etter SAHs 2. september 1980. Groruddalen er et stort og aktivt lag med ca 550 medlemmer og har bl a utgitt i alt 19 årbøker siden 1985, foruten annen informasjon som to lokalhistoriske vandringshefter og et kulturminneatlas. Nærmere informasjon om laget finnes på deres hjemmesider: www.grohi.com/ . Deres jubileumsårbok 2006 er svært innholdsrik og inneholder blant meget annet nedenstående artikkel. Etter avtale med lagets formann og forfatter av artikkelen, Bjørn H. Syversen, gjengir vi den i og med at starten på historien om den tyske æreskirkegården under krigen 1940 – 45 var på Ekeberg.


Den tyske krigskirkegården på Alfaset
Av Bjørn H. Syversen

Ved Strømsveien, med Alfaset gård som nærmeste nabo, ligger godt skjermet bak en steinmur og tett vegetasjon, et spesielt minne om krigshandlinger og tysk okkupasjon i årene 1940 – 1945. Ved siden av smijernsporten i den lave solide steinmuren står et bronseskilt med teksten: Tysk Gravlund - Deutscher Soldatenfriedhof. Like innenfor muren til høyre er det plassert en liten minnehall med veggene fulle av navn. Den store gresskledte plassen er fylt med steinkors i sirlig orden. Her har den tyske krigskirkegården ligget siden 1952.

En del av de tyske soldatene som falt i Norge umiddelbart etter det nazityske overfallet på landet ble først lagt i en form for provisoriske graver. Den tyske okkupasjonsmyndigheten sørget imidlertid for at det raskt ble mer orden på sakene og anla sin store æreskirkegård på Ekeberg. Flere andre steder i landet ble det også etablert gravplasser for falne tyskere. Etter frigjøringen organiserte norske myndigheter det slik at de tyske krigsgravene ble samlet på fem tyske krigskirkegårder i Norge. I disse er det gravlagt 11.500 navngitte tyske soldater som mistet livet i Norge under og like etter annen verdenskrig. Disse kirkegårdene befinner seg i Narvik, på Solheim i Bergen, Havstein i Trondheim, Botn i Saltdal og på Alfaset i Oslo.

Vi skal se litt på historien til krigskirkegården i Oslo, hvor det ligger 3.207 tyske soldater begravet.


To tyske soldater på besøk i æreskirkegården, Ekeberg. Legg merke
til de spesielle mønekorsene over hver enkelt grav.
Foto: http://www.atlantikwall-research-norway.de


AKUTT BEHOV
Antallet falne var stort i Oslo-området, noe som ikke minst skyldtes senkningen av ”Blücher” i Drøbaksundet om morgenen 9. april 1940. Tyskerne fikk i en fart engasjert flere av byens snekkerbedrifter til å levere det store antallet likkister som var nødvendig. Tyske graver ble etablert på Vestre gravlund. Plassmangelen nødvendiggjorde så dype graver at kistene kunne settes i jorda med to i høyden. Tyskerne var i mot en slik praksis, men godtok den likevel som et provisorium.
Tirsdag 16. april 1940 ble 270 falne tyske soldater begravet i nærvær av general von Falkenhorst og for øvrig stort militært oppbud. Katolske og protestantiske prester forrettet. Fredag 19. april ble det begravet ytterligere 50, og i tiden utover i april og mai 1940 ble det stadig begravet falne tyskere. Behovet for en permanent løsning ble i økende grad påtrengende.


TYSKERE SKAL LIGGE HØYT OG FRITT!
I Deutsche Zeitung in Norwegen kunne man allerede 20. mai 1940 lese at det skulle komme en stor kirkegård for tyske soldater på Svenskesletta ved Jomfrubråten sørøst for Oslo. Den skulle omfatte 950 dekar og ville bli ”den største av den slags kirkegårder i Norge”.
Kommunen, ved Kirkevergen, hadde forsøkt å få lagt kirkegården andre steder. Det ble foreslått arealer både på Huseby, Sogn og Grefsen, men alle ble forkastet av tyskerne.
En representant for Kirkevergen skriver i et notat etter krigen om en tysk offiser som, på godt norsk, i et møte uttalte: ”Det er ikke nødvendig å vise oss noen arealer, for vi skal ha Ekeberg. Vi tyskere skal ligge høyt og fritt!” Vedkommende som kom med denne uttalelsen skal visstnok ha arbeidet som lektor ved en skole i Oslo gjennom flere år før krigen. En tid før 9. april hadde han reist hjem til Tyskland. Han var med Blücher tilbake, og reddet seg i land etter torpederingen i Drøbaksundet. Deretter bidro han som kjentmann og dikterte blant annet hvor gravlunden skulle ligge.


ÆRESKIRKEGÅRDEN
Den såkalte æreskirkegården (Ehrenfriedhof) ble, etter ordre fra de tyske militærmyndighetene, anlagt like ved Ekebergrestauranten, hvor det etter hvert kom en kommandostilling for luftvernskytset, og bak Sjømannsskolen, hvor Marinenachrichtenoffizier Oslo tok inn.
Æreskirkegården ble for det meste lagt på kommunal grunn, på arealer som var planlagt som friområde. I tillegg måtte en privat eiendom også eksproprieres og en villa med det dekkende navnet Bellevue, som lå i bakken ned mot Sjømannsskolen, ble revet. Firmaet Norske Hager fikk pålegg om å gå i gang med opparbeiding av ekebergskråningen til gravplass for de falne tyske soldatene. Tyskerne hadde tydeligvis orientert seg godt på forhånd og hadde planene klare.


Generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, Wehrmachtsbefehlhaber -
det vil si øverste tyske militære sjef i det okkuperte Norge - besøkte
æreskirkegården på Ekeberg flere ganger. Dette bildet er tatt i 1941.
Foto: Bekkelagshøgda lokalhistoriske forening/Per Skaug.

Da arbeidet var kommet så langt at likene kunne gravsettes på Ekeberg begynte oppgravingen på Vestre gravlund. Overflyttingen til Ekeberg skjedde i slutten av mai og begynnelsen av juni 1940. Arbeidet ble utført om natten, også kjøringen med lastebiler. Mindre enn to måneder hadde da gått siden 9. april!
Da general von Falkenhorst overvar den første større høytideligheten på Ekeberg oppdaget han at planen for æreskirkegården ikke omfattet noen appellplass. Han ga derfor ordre om å endre planene slik at en stor appellplass kom med.


Sentralt i anlegget på Ekeberg var de nazi-tyske rikssymbolene plassert,
og der ble det gjennomført kranseseremonier på spesielle merkedager.
Foto: Bekkelagshøgda lokalhistoriske forening/Per Skaug.

Ferdig utbygd framsto æreskirkegården som et storslagent anlegg. Oppover skråningen var det en serie terrasser på begge sider av en veldig trapp, som førte opp til et platå med et mange meter høyt kors. Sentralt plassert var også et stort relieff med hakekors og den tyske ørn. Begravelser foregikk stadig, og naboene ble etter hvert vant til å høre geværskuddene som hørte med i den militære seremonien. I løpet av okkupasjonstiden overførte tyskerne til Ekeberg også falne som i løpet av våren 1940 var blitt gravlagt etter kampene i Gudbrandsdalen og andre steder på Østlandet. *¹

I æreskirkegården ble det holdt høytideligheter og lagt ned kranser flere ganger om året, for eksempel når størrelser som den tyske propagandaministeren, Dr. Joseph Goebbels, eller sjefen for SS, Reichsführer Heinrich Himmler, kom på besøk. Andre anledninger kunne være den såkalte helteminnedagen, Heldengedenktag der Nation, 21. mars, årsdagen for 9. april 1940 og minnedagen for det tyske nazipartiet, NSDAPs, falne i München-kuppet 9.november 1923.


NOEN BLE GRAVLAGT UTEN ÆRE
I løpet av okkupasjonsårene skjedde det også at tyske soldater ble gravlagt på vanlige kirkegårder i Oslo. Det er nærliggende å tenke at disse ikke ble funnet verdige til plass på æreskirkegården. Dette var sikkert tilfellet for soldater som ble henrettet etter å være dømt til døden av tysk krigsrett. Sammen med tyskere som av andre grunner ble klassifisert som uverdige ble antakelig disse i stedet gravlagt ”ohne Ehre” på to av de kommunale gravlundene i Oslo. Ved frigjøringen lå det derfor 105 tyskere og østerrikere begravet på Vestre gravlund og 68 på Grefsen kirkegård.


Slik så det ut i krigskirkegården på Alfaset en gang rundt 1960.
Legg merke til korsgruppene og de liggende navneplatene.
Minnehallen i bakgrunnen til høyre.
Foto: Forsvarets krigsgrav- og etterlysnings tjeneste/ Teigens fotoatelier.


ETTER FRIGJØRINGEN
Æreskirkegården var en torn i øyet på både befolkningen og de kommunale myndighetene. Etter frigjøringen i 1945 vokste kravet stadig sterkere om at de tyske krigsgravene måtte vekk fra Ekeberg. Det ble endog gått håndgripelig til verks da noen gutter i frustrasjon sprengte i stykker deler av en trapp i anlegget. I Dagbladet for lørdag 11. mai 1946 er det et oppslag som forteller om hvordan tyske soldater, som ennå ikke var sendt hjem til Tyskland, steller og rydder i anlegget på Ekeberg. I artikkelen fortelles det at 5-6 mann under ledelse av en underoffiser kommer hver dag for å luke, klippe gresset og pynte og stelle gravene. I følge Dagbladets oppslag blir det fortsatt, over ett år etter frigjøringen, begravet tyskere på Ekeberg. Det uttrykkes misnøye med situasjonen og kritikk mot den norske unnfallenheten. Det blir påstått at myndighetene ikke riktig kan bli enig med seg selv om hvilken instans saken sorterer under; Forsvarsdepartementet eller Kirkedepartementet. Slik gikk månedene inntil Forsvarsdepartementet fikk saken og en kommisjon ble nedsatt.
Kirkegården beslagla en verdifull del av ekebergskogen. Arealet har en enestående lun og vakker beliggenhet med lett adkomst fra byen og med vid utsikt over fjorden mot sør-vest. Kommunen anså det som uriktig at en krigskirkegård, påtvunget byen under okkupasjonen, skulle forbli liggende på et område som er befolkningens sentrale friområde for denne delen av byen.
Dersom kirkegården ble værende anså man det dessuten for ganske utelukket at den ville bli nedlagt og slettet i en overskuelig framtid. En flytting ble derfor ansett som et utvilsomt bidrag til å fjerne noe som ellers kunne fryktes å bli en fortsatt kilde til irritasjon.
I 1946 ble det forhandlet mellom O slo kommune og Forsvarsdepartementet om flytting. Departementet søkte først å få ført de tyske falne tilbake til hjemlandet, men fikk avslag på dette av den allierte kontrollkommisjonen, som hadde ledelsen i Tyskland og på det tidspunktet tok avgjørelser i alle tyske anliggender.


KREMASJON VILLE GJØRE FLYTTING ENKLERE
Flere løsninger ble lansert. Det kom blant annet forslag om et storstilt kremasjonsprogram, som etter noen vurderinger ble forkastet av både etiske, tekniske og religiøse grunner. Det bød på åpenbare utfordringer å skulle kremere kropper som hadde ligget i jorda i mer enn fem år. Dessuten var mange av de gravlagte - om lag 40% - katolikker, og den romersk-katolske kirken hadde på den tiden et forbud mot kremasjon; et forbud som ikke ble opphevet før i 1963.
Det ble også forhandlet med en rekke nabokommuner om plass for en tysk krigskirkegård, men forhandlingene førte ikke fram.
Oslo kommune hadde på dette tidspunkt ikke noe forslag til annen gravplass som kommunen hadde rådighet over, men Forsvarsdepartementet ga likevel en melding til offentligheten i april 1947 om at departementet var enig med Oslo kommune i at den tyske kirkegården skulle flyttes fra Ekeberg. Det ble samtidig kunngjort at enkelte forandringer skulle foretas i anlegget slik at kirkegården ”mister sitt prangende utseende og går mer diskret inn i lendet”. Hensikten var åpenbart et forsøk på å dempe folks irritasjon mens man ventet på den permanente løsningen.


LØSNINGEN BLE ALFASET
I et skriv datert 16. oktober 1951 tok Oslo kommune på nytt opp forslaget om flytting og meddelte at Oslo Formannskap 4. oktober 1951 hadde vedtatt å søke Forsvarsdepartementets samtykke til å flytte kirkegården til ”Alfaset ved Grorud”.
10. februar 1952 kom departementets svar hvor det ble uttrykt enighet om at flyttingen skulle skje og dessuten uttalt at: ”forholdene på Ekeberg krigskirkegård er meget utilfredsstillende og har vært gjenstand for kritikk i pressen ved flere høve. En antar at det ikke bør bli tale om å gå til istandsetting av Ekeberg kirkegård, all den stund staten og Oslo kommune er enig om at en flytting skal foretas. En viser til at hagearkitekt Reistad har anslått kostnadene til kr. 250000 ved en slik istandsetting. Departementet ser helst at flyttingen kan ta til høsten 1952 så snart det av helsemessige grunner kan graves.”
Gårdene Arveset (Alfaset), gnr 117, og Grav, gnr 118, som ble innkjøpt av Oslo kommune til gravlundsareal i 1950, ga altså løsningen på et ikke ubetydelig etterkrigsproblem.
Etter at Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet hadde konkludert med at Genferkonvensjonen av 12. august 1949, artikkel 17, ikke inneholder bestemmelser som er til hinder for at krigsgraver kan flyttes, ble det startet forhandlinger om den praktiske siden ved flyttingen og fremmet en sak for Stortinget senhøstes 1952.


OPERASJON ALFA
21. august 1952 vedtok formannskapet at flytting fra Ekeberg til Alfaset kunne gjennomføres, og selve operasjonen, som i Forsvarsdepartementet fikk navnet Alfa, ble utført i løpet av månedene september og oktober samme år. Det var iverksatt strenge beskyttelsestiltak, og alt materiell som ble brukt under oppgraving, håndtering, transport og nedgraving ble brent umiddelbart etterpå i tråd med retningslinjer fastsatt av helsemyndighetene. Naboene i Jomfrubråtveien kan fortelle at distriktet var preget av sjenerende og til dels svært ubehagelig lukt mens gravearbeidet pågikk.


OSLO KOMMUNE FLYTTET OGSÅ TYSKE GRAVER
5. februar 1953 besluttet formannskapet at de tyske og østerrikske krigsgravene på Vestre gravlund og Grefsen kirkegård også skulle flyttes til Alfaset. Det skjedde våren 1953, og førte dermed til at alle tyske krigsgraver i Oslo ble samlet på ett sted.
Etter flyttingen til Alfaset ble kirkegården på Ekeberg slettet. Bare mindre murrester og en antydning av trapper ligger igjen i den sentrale delen av anlegget som for øvrig er i ferd med å bli gjenerobret av naturlig buskvegetasjon.
I tillegg finnes bevart vesentlige deler av den svære gråsteinsmuren som ble lagt rundt hele anlegget. I dag kalles området for Hundesletta på kartet og er som navnet antyder et yndet sted for lufting av firbente venner.


REGNINGEN DELT MELLOM STAT OG KOMMUNE
Kostnadene i forbindelse med flyttingen fra Ekeberg beløp seg til i alt kr. 353.964,63. Av dette beløpet bidro Staten med kr. 275.000,-. Oslo kommunes andel var altså kr. 78.964,63. I tillegg bekostet kommunen alene flyttingen av graver fra Vestre gravlund og Grefsen kirkegård med kr. 15.000,- og istandsetting av anlegget på Alfaset med kr. 30.100,-, slik at den kommunale kostnaden totalt beløp seg til kr.124.064,63. Alle beløp er i 1953-kroneverdi.
Den tyske krigskirkegården ble således det første ”byggetrinnet” i det som i dag kan sammenfattes i begrepet Alfaset gravlund. Den ble et eget anlegg, isolert fra den kommunale gravplassen, med avgrensende beplantninger og steingjerder og med egen inngang fra Strømsveien. Steinkorsene er plassert i militær orden. Hvert kors er påført flere navn, som regel fire, men enkelte steder finner man påskrift som viser at de gravlagte er ukjente tyske soldater. Planløsningen er gjort i forståelse med Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge e.V.*², en frittstående organisasjon hvis formål er å ta vare på tyske krigsgraver over hele verden.


Porten fra Strømsveien inn til den tyske krigskirkegården på Alfaset.
Foto: Bjørn H. Syversen.


KRIGSHISTORIE
For en historieinteressert ligger det mange opplysninger skjult i navn og datoer på steinkorsene i gravlunden på Alfaset. En befaring på gravlunden viser at eldste dødsdato er 8. april 1940. De fleste av disse soldatene omkom antakelig da lasteskipet Rio de Janeiro ble torpedert av en polsk ubåt og eksploderte og sank utenfor Lillesand. Rio de Janeiro skulle vise seg å være en del av den tyske invasjonsflåten og på vei til Bergen med tropper og utstyr. Ofrene etter Rio de Janeiros forlis ble først gravlagt i Farsund og overført til Ekeberg i februar 1941.
Noen av de siste som ble gravlagt var 39 tyske ofre etter en stor eksplosjonsulykke ved Grønlibrygga på Oslo havn, 17. august 1945, mer enn tre måneder etter frigjøringen. På Alfaset er disse lagt i en fellesgrav, sentralt plassert i anlegget.
Teknisk sett er det gjort en del endringer i årenes løp. På Ekeberg var de enkelte gravene utstyrt med spesielle trekors med ”tak”, også kalt mønekors. Slik ble det ikke på Alfaset. Der ble det laget et arrangement med grupper av steinkors uten navn og med liggende navneplater. Hver gruppe besto av tre kors, ett stort flankert av to litt mindre. I alt ble det satt opp 37 slike korsgrupper. Løsningen skulle vise seg å være lite egnet, og svært vanskelig å vedlikeholde fordi navneplatene sank ned i grunnen. Korsgruppene og de separate navneplatene ble derfor fjernet en gang på 1980-tallet og erstattet med steinkorsene som vi kan se i dag. Bare graven til grønliaofrene har beholdt det opprinnelige utstyret.
Motviljen mot tyskere og minnene om den ydmykende okkupasjonen holdt seg lenge. Det fortelles at flere hotellansatte som hadde besøk av tyske turister vegret seg til langt opp i 1960-årene for å fortelle hvordan man kunne komme seg til gravlunden på Alfaset. Det kan virke som om kommunale myndigheter også gjerne ville holde stedet litt ”hemmelig” i noen år etter flyttingen.


Slik tok den tyske krigskirkegården seg ut en snørik dag i februar 2006.
Foto: Bjørn H. Syversen.

Den kommunale Alfaset gravlund ble innviet i 1972. Da hadde det allerede i 12 år vært adgang for offentligheten i den tyske gravlunden. I tillegg er det på området også etablert egne gravfelt for sigøynere (tatt i bruk 1989) og for muslimer (tatt i bruk 1993).
Herrefolket, som tyskerne likte å kalle seg, valgte ett av byens prektigst beliggende områder til gravplass for sine døde soldater. Utsikten fra ekebergskråningen er storslagen, og mange av gravene fikk ligge i ro der oppe i drøye tolv år. Omgivelsene er ikke like prangende på Alfaset, men norske myndigheter har hele tiden sørget godt for at både gravfred og respekten for de døde er ivaretatt.



Kilder:
Samtaler med oberstløytnant Eiliv J. Thorheim, leder av Krigsgravtjenesten i det Kongelige Kultur- og Kirkedepartements Kirkeavdeling og Finn Herlufsen, tidligere nabo på Ekeberg.
Oslo Byarkiv: Kirkevergens arkiv
Oslo Byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2000
Norsk krigsleksikon 1940-45, J. W. Cappelens Forlag as, Oslo 1995
St.prp. nr. 168, Innstilling fra militærkomiteen om flytting av den tyske krigskirkegården på Ekeberg til Oslo kommunes nye sentralkirkegård på Alfaset. (Innst. S. Nr. 240/1952)
Fra håndkraft til høytrykk, Christiania Brandvæsen - Oslo Brannvesen 1861 – 1961. Oslo 1960.
Dagbladet, 11.05.1946.


_____________________________
*¹ Det er grunn til å tro at flyttinger ikke ble gjennomført fullt ut, og at det derfor i noen år etter krigen fortsatt fantes enkelte tyske krigsgraver på norske sivile gravlunder her og der i østlandsområdet. Alle er nå samlet på Alfaset.

*² Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge e.V. ble opprettet etter første verdenskrig i 1919. Organisasjonen er av tyske myndigheter autorisert som ansvarlig instans – både innenlands og utenlands – i alle saker som vedrører tyske krigsgraver. Virksomheten finansieres ved innkreving av medlemskontingent fra pårørende og andre, gaver fra sponsorer og tilskudd fra Bundestag og Bundeswehr.