Boken ”BILSPORT I NORGE, - fra hastighetsløpene 1912 – 1957” ble utgitt av Norsk Teknisk Museum i 1993 og etter avtale med forfatteren av kapittel 3, Øivind Grimsmo jr., har vi fått tillatelse til å gjengi dette.
Kap. 3: Det første løpet på Bundefjorden i 1912

AUTOMOBILLØBET PAA BUNDEFJORDEN
Daarligt Arrangement. – Kollision. – Ulykker. - Indstillet!


Bilen i forgrunnen er den T-ford´en som ble kjørt i løpet av
ingeniør Christian Lie og tilhørte generalkonsul E. O. Gjestvang. Startnr. 23
(Foto Neupert).

I utlandet var det tidlig begynt med billøp. Allerede i 1899 hadde djerve automobilsjåfører oppnådd hastigheter på over 100 km/t. Og i 1909 kjørte en Benz i hele 202,15 k/t med en herr Hemety bak rattet på den legendariske Brooklandsbanen i England. Fartsprøver var i det hele tatt en betingelse for å kunne teste og videre utvikle motorene og bilene i sin helhet. Dette gjaldt også i Norge, men med de mange innskrenkninger på veiene her hjemme ble det umulig å prøve vognene helt ut!
Noen hastighetsbane på land fantes det ikke, men det var nok av isbelagte vann og sjøer. Det var i 1912 at Norsk Automobilklub (senere KNA) tok et initiativ og sto for arrangementet. På vei ut av Kristiania mot Moss lå Bundefjorden. Den ble valgt – endelig skulle vi få det første sterkt etterlengtede automobilløp også her i Norge.



Det ble annonsert i dagspressen, både i Oslo og antagelig i hele Østlandsregionen. Og pressen ble invitert med på demonstrasjonskjøring dagen før. Ingeniør Rotheim hadde ansvar for banen og kjørte journalistene på demonstrasjonstur med en elegant ventilløs Minerva på 44 hk.

Pressen var begeistret. Dette var noe annet enn å fiske, seile eller bade i sjøen. Og – ingen skarpe hushjørner, stabbe stener, mennesker, hester eller politi som var i veien. Det kunne kjøres så fort en ville – 60 – 70, ja, kanskje i hele 80 km/t. Nysnøen på 10 cm generte heller ikke. Det skulle ploges en fin bane på 7 ½ meters bredde med plass til tre vogner ved siden av hverandre. Arrangørene hadde fått låne Skøiteklubbens store snøplog.
Startstedet var plassen mellom Nordstrand Bad og Ulvøya. Selve starten gikk nedenfor Ulvøya, og banen gikk derfra utover mot Bundefjorden og i en stor sløyfe ved Ljanskollen. Derfra gikk banen innover langs Nordstrandsiden og innkomst ved Nordstrand Bad. Banen var 8,8 km lang.
Planen var at man skulle kjøre 2 runder, men det ble droppet på grunn av sikkerheten. Som det het ”Man var ræd at Automobilene kunne komme i Slingring under den voldsomme Fart”. Formannen i Automobilklubben, ingeniør Wisbech, var dommer.

Søndag 25. februar opprant med tett tåke om morgenen. Denne forsvant etter hvert og en lav vintersol viste seg svakt over Nesoddlandet. Været var passelig varmt. Arrangørene hadde ikke ventet så sterk tilstrømming av tilskuere – heller ikke at publikum skulle være så påtrengende og uforsiktige, noe som nærmest førte til kaos på isen.


Tegnet av ”Aftenpoften”s Tegner paa Ulykkesstedet umiddelbart
efter Sammenstødet. Paa Indkomstpladsen efter Kollisjonen.

Veien utover mot Ljan, Ljabru-chauséen, Nedre og Øvre Ekebergvei var svart av mennesker, mange gående, noen i automobil (som måtte tute i et sett for å komme frem), med hest, sleder og med sporvognene. Både Ekebergbanen (Red. kommentar: Ekebergbanen begynte ikke å gå før i 1917) og Gamlebytrikken ble overlesset og fikk en hard påkjenning. Barn, barnevogner og hunder virret om hverandre. Lokaltoget var stappfullt. Ekstra tog ble satt opp, og det var lange køer for å komme med. Over 10.000 tilskuere fant veien til isen på Bundefjorden denne vinterdagen.
Det ble et stort oppstyr når en stor og gedigen drosjeautomobil, nr 266, nesten gikk til bunns. På et svakt punkt ga isen etter og forhjulene begynte å synke. Folk strømmet selvsagt til, men noen fikk hentet en del tau, som de festet i bakakselen og halte den trygt på fast is igjen. Også en løpsdeltager, konsul C. M. Bryde fra Sandefjord, i sin Minerva med start nr 11, var uheldig og rotet seg borti en råk og holdt på å drukne. Heldigvis gikk også det bra.
Verdens Gang ga denne skildringen av livet før starten av dette Norges første automobilløp:” …nede på isen rundt startstedet hadde samlet seg eliten av hva vor by kan byde. Skindklædte gentlemenssjåfører satt i sine skinnende biler med sin ”gemeine” ved siden og med pelsklædte herrer som passagerer.



Og det var det smukke kjøn med sine smukke antosler som gav det hele en fæstelig glans, mens en del uniformerte og civile herrer til hest gav stevnet ”the finishing touch of high life”.
I tillegg til Akers politimester og lensmannen i Østre Aker var det kun 5 politimenn, pluss 20 kontrollører fra Automobilklubben som var engasjert for å dirigere det hele. Mot å betale kr 2,50 kunne publikum komme innenfor tausperringene, som var satt opp like ved startstedet. Ellers var det gratis adgang. Men folk trykket på og hverken politiet eller kontrollørene klarte å holde igjen massene. Tausperringene ble brutt og startplassen ble overfylt med nysgjerrige mennesker.



Isen var mellom 38 og 45 cm tykk. Ing. Rotheim og banemester Z. Johansen hadde jobbet hele natten og banen var i utmerket stand. Løpet startet presis klokka 1300. Men ingen ga noe signal eller brukte noen form for lur eller lignende som varslet om at bilene startet – det gikk på tilfeldighetene.
”Nå går`n” eller ”der kommer`n” var signalet til publikum om å passe seg og sitt liv! Folk fylte kjørebanen og hadde etter hvert tråkket og kjørt overalt. Det var snart vanskelig å se den nybrøytete banen. Noe som gjorde publikum enda mer forvirret. Mange måtte kaste seg til siden i siste øyeblikk når vognene kom susende utover isen eller tilbake mot mål i en hastighet av 60 – 70 km/t.
Mot Bundefjorden, ca 4 km etter start, passerte vognene en igjenfrosset råk, antagelig etter isbryteren ”Mjølner” som hadde laget led innover fjorden. Råken åpnet seg mer og mer av vognenes tyngde og fart, og det kom overflatevann på isen. Dette ble selvsagt til genanse for automobilførerene. Klasse I gikk sånn nogenlunde bra. Her vant generalkonsul E. O. Gjestvang´s Benz med ingeniør Chr. Lie bak rattet på tiden 8 min og 27,4 sek.
For klasse II ble det verre og verre med råken – vannspruten sto! En bil gikk sogar igjennom et lite hull i isen med det ene hjulet, men slapp over p g a den store farten. Ingeniør Lie med start nr 8 i T-Ford (også Gjestvang´s bil) ble forsinket i 2 ½ minutt – vannet var nå over navet og vannspruten fylte forgasseren, som måtte tørkes før de kunne kjøre videre. Denne T-Forden fra 1911 lever fremdeles i beste velgående og eies i dag av Halfdan Prøsch.
Det ble bestemt at de ikke kunne la de større og tyngre bilene kjøre over den etter hvert farlige råken. Flere automobileiere nektet også å kjøre. Etter inspeksjon av ingeniør Rotheim, ble en kontrollør med signalflagg plassert der ute. Banen ble lagt om og nå var både starten og innkomsten på samme sted. Vognene skulle kjøre utover, snu i en skarp sving eller sløyfe ute ved flaggmannen og innover igjen i samme spor. Banen var nå nedkortet til 8 km. Publikum ble enda mer desorientert.

Gruppe II skulle nå kjøre på ny og nr 6 med ingeniør Haakon Braathen i en Overland startet og dro av sted. I mellomtiden kom tyskeren Curt Gross som skulle starte som nr 10 - en lav Flanders – og stilte seg opp på startstedet, som altså nå også var mål. Det var selvsagt altfor tidlig, men han hadde fått beskjed om å gjøre seg klar. Overland´n kom susende mot mål. Den nye 8 km lange løypa ble tilbakelagt på 7.47.4 til tross for den skarpe svingen de måtte ta for å snu. Folk sto tett og fylte banen i en strekning av 100 meter fra start og målområdet. Publikum trakk seg sakte vekk fra banen da bilen nærmet seg mål. Braathen ser plutselig at nr 10 står midt i målområdet og øyner faren, bremser av all kraft, skjener litt på siden og PANG – knuser forstellet på nr 10 og velter over på siden.
Av en eller annen grunn ble ikke folk meiet ned! Sidemannen på Overland´n, bokhandler B. Dybwad, ble slynget over Flandersvognen og stupte i isen. Rattet ble trykket inn mot brystet på herr Gross, men sittestolen ble revet løs. Dette reddet antagelig livet hans. Han fikk bare noen brukne ribben og en god trøkk! En tilskuer, sadelmaker O. C. Olsen, fikk løsrevne deler fra en av bilene i hodet, ble skadet og sendt bevisstløs til Rikshospitalet med knust overkjeve og brudd på hjerneskallen. Løpet ble nå avbrutt. Folk vandret saktmodig, betuttet og stille hjemover. I stedet for suksessen arrangørene hadde sett frem til, fikk man en lang sørgelig historie.
Det ble senere besluttet at hvis det skulle arrangeres nye løp i fremtida, skulle det foregå i all stillhet og uten publikum! Det tok ti år før det ble arrangert noe løp på isen igjen.
Avisene var ikke nådig dagen etterpå. En skuffelse, en fiasko og en skandale var de uttrykkene avisen brukte om Automobilklubbens isløp. Men også publikum fikk gjennomgå for sin uansvarlige opptreden. Det var i tiden etter løpet en del diskusjoner om politietterforskning for å avklare skyldspørsmålet og eventuelt erstatningskrav. Men p g a publikums uansvarlige opptreden ble saken henlagt.